Jeg følte en tilhørighet til det samiske og etter en større identitetskrise falt veldig mye på plass jo mer jeg lærte. Kofta ble levert 16. mai, og det første jeg gjorde var å facetime mamma. Jeg kunne ikke vært stoltere, og mamma syntes også kofta var flott til meg. Dere skjønner kanskje ut ifra datoen at 17. mai var første gang jeg skulle bruke kofta i offentlighet. Inne i leiligheten føltes det trygt. Jeg var omgitt av venner og komplimentene ble nesten for meget. Da vi skulle inn til Tromsø sentrum for å se 17. mai-toget fikk pipa en annen lyd.

Da jeg drev slektsforskning hadde en liten, men bestemt, stemme flyttet inn i bevisstheten min. «Du skal ikke vite dette». «Stopp». Men det gikk en faen i meg som overdøvet den lille stemmen og jeg bestemte meg for at nå var det nok. Jeg skulle vise hele verden hvor stolt jeg var av opphavet mitt. Jeg skulle gå for oldemor som ikke kunne kjenne på stoltheten jeg føler og fortelle historiene om slekta vår. For jeg kommer forhåpentligvis aldri til å oppleve mobbing, grov trakassering, eller rasisme slik som de tidligere samiske generasjonene har gjort. Jeg har tross alt et valg.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg var litt redd for å dra inn til Tromsø. Fulle folk lirer av seg både det ene og det andre, og på 17. mai er det flust av dem. Ville jeg få noen ekle kommentarer? Kom jeg til å få stygge blikk? Ville de joike etter meg? Men det som stakk dypere var hvordan «mine egne» – de andre samene – kom til å se på meg. I de yngre samene har jeg gode venner som har støttet beslutningen min om å omfavne det samiske.

Jeg har hatt noen møter med eldre jeg gjerne skulle vært foruten. For eksempel møtte jeg en eldre herremann på en samisk festival for noen år siden. Han påpekte at jeg hadde på meg kofta og spurte om jeg snakket samisk. Jeg svarte at jeg hadde planer om å lære meg det, men at jeg kunne noen få fraser. «Og likevel bærer du kofta», fikk jeg til svar. Om den eldre mannen identifiserte seg som samisk vet jeg ikke, men svaret hans traff meg hard i magen. Han bekreftet en usikkerhet i meg. Det er ikke nødvendigvis sånn at alle synes jeg er samisk nok. Det er mange samer som ikke kan samisk på grunn av uretten den norske stat påførte samene med fornorskningspolitikken, men det var uansett en vond opplevelse.

Dette gjorde meg opphengt i prosenter. Hvor mange prosent samisk var jeg? Måtte jeg oppfylle en viss prosent for å kunne slå meg på brystet, så søljene klirret, og si at jeg er samisk? Jeg tok en DNA-test, og ikke overraskende er majoriteten av mitt DNA av skandinavisk opphav. Men jeg har også større prosentandeler som er klassifisert som finsk, baltisk, østeuropeisk, sentralasiatisk og mellomamerikansk. Hadde jeg vært en valp ville jeg blitt solgt som en vaskeekte bastard.

Jeg er ikke den eneste som henger meg opp i prosenter. Når mennesker som ønsker å omfavne sin samiske arv stiller spørsmål på diverse samiske Facebook-sider, oppgir de gjerne at de for eksempel er 25 prosent samisk. Som om de føler at de må validere for de øvrige gruppemedlemmene at de er samiske nok til å søke svar. Heldigvis poengterer de fleste at «enten er du same, eller så er du det ikke». Det synes jeg er et flott budskap. Det handler ikke om prosentene, men hva du identifiserer deg som og hva du føler i hjertet.

I mitt hjerte føler jeg meg samisk. Det er ingen tvil. Men jeg er også norsk. Jeg feirer samenes nasjonaldag med like stor selvfølgelighet som jeg feirer 17. mai. Men jeg tenker mer over det når jeg tar på meg kofta enn hvis det er bunaden som skal brukes til en høytidelig anledning. Føler meg kanskje litt mer utsatt og ekstra synlig. Og hvorfor må det egentlig være sånn? Det er jo ingen som poengterer noe som helst når jeg har på bunaden, utenom mamma som kanskje kan si at jeg har tatt den på feil. Jeg er også mer bevisst hvis jeg har på meg det samiske ullsjalet, enn hvis jeg har på meg et skjerf kjøpt på Cubus. Her må jeg jobbe med meg selv, men nordmenn har også en jobb å gjøre.

Det trengs et større fokus på samenes historie, hvor engasjementet også kan være utenom februar måned. Men kanskje er fornorskningen en så stor skamplett i historien at det føles ubehagelig å snakke om? For det er ofte forbausende hvor lite majoritetssamfunnet kan om samer og hvilke forestillinger og stereotypier som fortsatt henger igjen den dag i dag. Samtidig må nordmenn ta ett oppgjør med disse forestillingene – uavhengig om de er bevisst eller ubevisst nedarvet fra tidligere generasjoner. Ikke gjem deg bak at det er humor og det må da være lov å tulle litt. Det er rasisme. At det virker som at samisk kultur må normaliseres i 2023 er for meg galskap, men det kan virke som at det er det vi må.

Jeg hører stadig forestillinger og påstander om samer som jeg ønsker å slå ned på. Men det er ikke hver dag jeg er beredt til å ta den kampen. Det kan føles ubehagelig eller som om det bare er noe jeg må finne meg i. For det føler jeg på en skam. Skal jeg bruke kofta kjenner jeg også på et ansvar til å slå ned på det jeg ser på som urett. Det er en kamp som er vanskelig å ta alene, selv om jeg innerst inne vet om kraften i alle disse små bekkene... Jeg skal ikke påberope meg en nedarvet skam rundt å være samisk, for jeg er umåtelig stolt. Men kanskje er det at jeg heller tar på meg bunaden i en konfirmasjon en slags form for skam? Det burde i så fall gi en pekepinn på hvor hardt fornorskningen fortsatt kan sitte i.

Samtidig har vi samer en jobb å gjøre. Jeg som «ny-same» kan som nevnt føle på en usikkerhet i møte med andre samer som har vokst opp med kulturen. Hvorvidt de godtar meg og min vei inn i det samiske. Heldigvis er de fleste positive til at jeg vil bære kulturarven videre og at jeg nå lærer meg nordsamisk. Stort sett er det å være med andre samer en befrielse. Man trenger ikke å forklare så mye, man bare er. Men vi må også tenke over hvordan vi møter andre som kommer inn i kulturen og de som ønsker å lære. For eksempel da min mor søkte kunnskap om samiske symboler for å lage meg en skinnfell ble hun møtt av en vegg av krasse kommentarer. Det var galt at hun ønsket å bruke samiske symboler hvis hun ikke ante hva de betydde. «Hvis du ikke er same synes jeg du bør tenke over hvorfor du ønsker å bruke disse symbolene som for oss samer har religiøs betydning og anses som hellige», lød en av kommentarene. Hensikten var ingen annen enn å gi en personlig gave til en same, men ble av enkelte forstått som kulturell appropriasjon. Jeg føler ikke at et slags same-politi er veien å gå.

På mange måter kan jeg forstå skepsisen. Man har blitt fratatt enormt mye og er påført en utilgivelig smerte på statens regning, og blitt fortalt at sånne som deg er feil. Bli mer som oss. Såklart vil man verne ekstra om det. Men betyr det at vi, som kommer litt sent til festen, ikke skal få være med? Jeg håper virkelig ikke det. Mitt håp er at vi samer – uavhengig om du har vokst opp med kulturen eller finner tilbake til den – står sammen. At vi i samlet tropp kjemper mot urett som fortsatt begås i 2023, og samtidig gleder oss sammen når det er fremskritt. Det er sikkert mange som synes mine meninger er feil og at jeg burde holde meg for god til å mene noe som helst som omhandler det samiske. Jeg har ikke vokst opp med kulturen, og fikk bare ved en tilfeldighet vite at jeg var samisk på ungdomsskolen. Men disse meningene er ikke noe annerledes enn at jeg synes det norske folk burde ta en intern oppvask når det kommer til sine egne holdninger mot det samiske.

Vi er faktisk ikke lettkrenket. Vi sier ifra. Hvis samer har en nedarvet skam, har flere nordmenn nedarvede fordommer når det kommer til samer. Og det må vi alle jobbe for å få bukt med.

Jeg valgte å arve stolthet istedenfor skam. Og om oldemor ser meg, så håper jeg hun ser og kjenner varme for at det blant annet er hennes sameblod jeg bærer med stolthet.

Lihkku sámi albmotbeivviin! Må det bli en god en.