«Medieoppslagene kan ha gitt usikkerhet om celleprøver», formidler overlege Sveinung Wergeland Sørbye til Dagens Medisin, samme dag som helseatlaset fra Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKDE) avdekket at det utføres flere vevsprøver og biopsier i Nordland i forhold til andre steder. Og viser da spesielt til Avisa Nordlands dekning i den såkalte «celleprøvesaken»

– Ja, det får jeg inderlig håpe, er mitt svar til Sørbye.

For dem som ikke kjenner til celleprøvesaken, kan den oppsummeres med at flere kvinner i Nordland utviklet livmorhalskreft til tross for at de hadde fulgt myndighetenes anbefalinger om å ta jevnlige celleprøver for å  forebygge nettopp livmorhalskreft. Det man ikke visste på dette tidspunktet, i 2014 og 2015, var at de tradisjonelle celleprøvene vi blir oppfordret til å ta, faktisk bare avdekker litt over halvparten av forstadiene til kreft. 

Les også: Ni av 16 fikk kreft tross normel celleprøve

Årsakene er mange, jeg skal ikke komme inn på dem her nå, men dette var og er et faktum som verken vi kvinner i målgruppen, fastleger eller gynekologer var klar over. Så viste det seg etter hvert at dette ikke er spesielt for Nordland eller Nordlandssykehuset. Og at det hvert år dør kvinner som følge av feiltolkninger – ved alle sykehus. Men det gjør ikke saken mindre viktigere å belyse – tvert imot.

Derfor synes jeg det er litt merkelig at Sørbye, som jeg kjenner som en svært dyktig lege med et hjerte som banker for faget og pasientene, implisitt kommuniserer ut at mediesakene «har skylda for» at mange kvinner ønsket en ekstra sjekk da de ble gjort oppmerksomme på at de ikke blindt kan stole på celleprøven.

«Økt bruk av kolposkopi og biopsi kan gi en ekstra trygghet for gynekologen og for kvinnen, men medfører i de fleste tilfeller unødvendig utredning med risiko for overbehandling av celleforandringer som i mange tilfeller ville forsvunnet før neste screening», argumenterer overlegen videre.

Jeg vil påstå at man ikke skal undervurdere denne tryggheten – verken blant kvinner eller helsepersonell. Å føle seg trygg på at de prøvene man tar hos fastlegen eller gynekologen – på oppfordring fra helsemyndighetene – faktisk kommer tilbake med korrekt resultat, bør være en selvfølge. I motsatt fall må legen informere om at ikke så alltid er tilfelle. Det ble ikke gjort i tilstrekkelig grad før celleprøvesaken ble rullet opp.

Jeg ville tvert imot blitt overrasket om helseatlaset ikke viste at det utføres flere slike undersøkelser i Nordland enn ellers – med all den oppmerksomheten celleprøvesaken fikk. For meg – som kvinne – er det betryggende å vite at leger i Nordland, både avtalespesialister og andre, har tatt kvinnene som sto fram i Avisa Nordland, og alle oss andre, på alvor.

Jeg vet også at det er jobbet iherdig med å heve kvaliteten på analysene og forhindre rutinesvikt på sykehuset siden.

Les mer: Nå blir krefttesten mer pålitelig

Samtidig som det fokuseres på bedre informasjonsflyt mellom sykehuset og fastlegene, noe som også vil bidra til at flere prøver blir tatt på rett måte – noe som er én av årsakene til at feiltolkning kan skje.

Når det er sagt, er det ingen som ønsker å bli behandlet eller behandle unødig – særlig ikke med all oppmerksomheten rundt nettopp overbehandling den siste tiden.

Men la det ikke være noen tvil om at det er legens ansvar – ikke pasientens – å sette ned foten når en utredning eller behandling ikke er tilrådelig.

Det ansvaret får verken doktor Sørbye eller noen andre legge på kvinner som frykter for egen helse.

Og jeg tør banne på at den kvinnen som får valget mellom en «unødvendig utredning» og risiko for livmorhalskreft, velger det første.