På min formiddagstur satte jeg meg ned, med termosen og smultringen, oppå bakken over 4H-gården. Jeg satt der og tenkte over min vonde drøm. Var det virkelig en drøm? Nei, jeg leste det jo i avisen. Bodø kommune planlegger å kutte støtten til gården og det vil vel egentlig si at den må legges ned.

Hvem tar ansvar for en slik handling? Dette er en liten snipp av det lille vi har igjen av vår bys og våre forfedres kulturarv. Arvesølvet! En viktig del av våre barns fremtid.

Jeg har selv, i alle mine dager, vandret i disse trakter. Jeg har betraktet hestene på jordene, som jeg fortsetter å kalle byens lunge. Jeg har hørt barnestemmer og sett ungene boltre seg i og utenfor gården. Jeg har sett hva de har fått til på bruket, der byens barn får kose seg i en skattkiste av lærdom.

Min datter vokste opp med sin hest, som hun fikk som 13-åring og hun tilbrakte mye av sin tid sammen med den i akkurat dette området.

Jeg sitter og ser ned på gården og skriver, med tårer i øynene. Dette må klokere mennesker få stoppet. Dette er en handling vår ellers så stolte by ikke burde være seg bekjent. Vi skal jo snart stå frem som Europeisk Kulturhovedstad.