Vi opplever daglig økt geopolitisk konkurranse. Mest tydelig er det mellom G2; USA og Kina. Men vi ser det også i vår egen del av verden mellom NATO-landene Tyrkia og Hellas. Utviklingen i Hviterussland har vist at Kreml ved sin støtte til president Lukasjenko definerer landet som en del av sin interessesfære.

Vi har heldigvis ikke sett denne type økt konfrontasjon i våre nordområder og Arktisk. Norge har greid å balansere klokt. Nordområdene er vårt viktigste utenrikspolitiske interesseområde – men også det mest komplekse. Det så vi bla gjennom asylkrisen i 2015 ved Storskog. Hvor Russland valgte å la tusenvis av med innvandrere til sitt eget land komme til Norge. Alt i løpet av noen få kalde vinteruker.

Nordområdene har med nesten halvparten av Norges landareal og mesteparten av våre havområder stor strategisk og økonomisk betydning for hele landet.

Kina og Russland utviser en mer offensiv atferd i Arktis. Norge skal være tydelig på at internasjonale spilleregler følges, at rett går foran makt. Men stabilitet og samarbeid fordrer også at vi ivaretar vår egen sikkerhet. Vi må holde oss med et sterkt nasjonalt forsvar og bidra til alliert samhold. Dette må ha tyngdepunkt i nord, vårt strategisk viktigste ansvarsområde.

Norges interesser og ansvar i nordområdene betyr at vi må være til stede og at vi må ivareta både rettigheter og plikter i regionen. Derfor er det klokt slik regjeringen nå legger til rette for – å øke Forsvarets tilstedeværelse i nord. Det er likevel fortsatt en god del å gå på.

Det tjener alle at Arktis forblir en fredelig og stabil region, at havretten og etablerte forvaltningsregimer etterleves. Internasjonalt samarbeid i nord, ikke minst med Russland, har gitt gode resultater på en rekke områder, som sjøsikkerhet, felles fiskeriforvaltning, miljø, atomsikkerhet og folk-til-folk-samarbeid.

Et område som etter min mening er underutviklet i nordområdepolitikken er økt fokus på fremtidsrettet næringsutvikling. Det er helt nødvendig med en bedre kobling mellom kunnskap og næring med det formål at investering i forskning også skal gi nye og flere arbeidsplasser.

Norge har allerede en betydelig verdiskaping knyttet til fisk, mineraler, fornybar energi, turisme og prosessindustri. Et variert næringsliv som er eksportrettet og avhengig av internasjonale rammefaktorer.

Ressursgrunnlaget tilsier samtidig at vi bare er i begynnelsen av å realisere det enorme potensialet som finnes. På vei ut av Covid-19 vil mye av morgendagens jobber kunne skapes her. Det er ingen grunn til at Nord-Norge ikke skal kunne bli Norges mest innovative og bærekraftige region.

Som utenriksminister hadde jeg ansvaret for nordområdepolitikken. For at nordområdene skal få den nødvendige oppmerksomhet og gjennomslag, trenger landsdelen tydelige røster på Stortinget.

Partiene setter nå sammen sine stortingslister for valget 2021. En av kandidatene er Bård Ludvig Thorheim som er fra Bodø. Som min politiske rådgiver ble han en viktig bidragsyter i arbeidet med nordområdepolitikken. Han viste evne til å se Nord-Norges muligheter og utfordringer tydelig både i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Han bidro blant annet i utformingen av nordområdestrategien som vi la frem i Bodø i 2017. Der satte vi for første gang satsingen på Andøya Space Center inn i en nordområdekontekst. Utviklingen har siden skutt fart. I strategien ble koblingen mellom samfunnsutvikling, industri og havnæringer, kunnskapsmiljøer og det internasjonale bildet, gjort eksplisitt. Ut fra innspill fra landsdelen selv, ble politikken tatt mer ned på jorda og gjort mer relevant for folk i nord.

Jeg håper at Nordland vil gi Bård en sjanse til å representere landsdelen på Stortinget – med sin erfaring fra Forsvaret og blant annet ambassaden i Washington forstår han også det sikkerhetspolitiske bakteppet som preger denne strategisk viktige regionen. Bård kan bli en tydelig stemme for Nord-Norge. I en tid med økende polarisering mellom distrikt og storbyer, trenger vi noen som er opptatt av å forene interesser til beste for nasjonen.

Nordområdene er ikke frikoblet fra den økende polariseringen vi ser på mange nivåer innad i land og internasjonalt. Desto viktigere er det med politikere som har gjennomslagskraft og evner å navigere i urolig farvann.