Det begynner faktisk å bli på grensen til det komiske. En av oppgavene jeg har i min jobb er å planlegge dekningen vår av Bodø/Glimt. Før hver kamp i Europa har det blitt for vane å skrive i planen: «Tidenes viktigste Glimt-kamp står foran oss».

For de har jo gjort det. Om det var kvalifiseringskampen som sikret plass i Europa League. Eller det spinnville faktum at lille Bodø/Glimt skulle opp mot serielederen i Premier League, da det strengt tatt var Glimt-fansen som regjerte i Englands hovedstad. Eller før bortekampen mot Zürich da et historisk sluttspill i Europa League kunne blitt sikret. Høydepunktene har vært så mange og kapitlene i Glimts eventyrlige reise vil ingen ende ta.

Poenget er at Kjetil Knutsens menn heller ikke denne sesongen har sluttet å begeistre. Vi må ikke glemme at det en liten klubb i Nord-Norge holder på med også i år, er å overprestere ut fra forutsetningen. Selv om budsjettet har vokst enormt i norsk målestokk, er Glimt fortsatt som en lilleputt å regne i europeisk sammenheng. Som kollega Morten Pedersen i Nettavisen skrev: «Bare lønna til Martin Ødegaard dekker store deler av Bodø/Glimts budsjett. Omsetningen til Arsenal kunne finansiert Eliteserien og OBOS-ligaen og enda hatt litt til overs.»

At vi har fått oppleve Glimt i dette selskapet er rett og slett bare spinnvilt, og noen ganger lett å glemme.

Jeg er ingen Glimt-tilhenger. Jeg syns det er sykt fett at vi har et lag i Norge som setter norsk fotball på kartet. Jeg syns det er skikkelig kult at vi har et lag som spiller såpass underholdende fotball på sin egen måte kamp etter kamp. Dette i kombinasjon med de fordeler det gir min arbeidsgiver i AN, gjør likevel at jeg har problemer med å skjule min entusiasme. Jeg tar dårlige prestasjoner og tap med et smil, men om jeg står på Aspmyra og bevitner det som skjer på banen, skal jeg ikke legge skjul på at jeg lar meg rive med. Jeg har brølt ukvemsord til dommer. Jeg har pisket Amahl Pellegrino langs vingen, og jeg har ikke minst sunget «dæven det er deilig det her» for full hals med et gult skjerf veivende over hodet.

Jeg tenker at når Glimt klarer å engasjere en rigid nyhetssjef i AN, som egentlig har sitt hjerte i Rogalands-fotballen, sier det litt om hvilken evne de helgule har hatt til å engasjere i år igjen.

Det aller, aller vakreste med Glimt, syns jeg likevel er samholdet. Ikke nødvendigvis bare på banen, men også på tribunen. Det jeg husker best fra 2022 er sammenligningene jeg selv har gjort meg av Glimts fans opp mot motstanderne i Europa. Hvor bildene fra TV-skjermen har vist sinte menn med pyro, knyttnever og ukvemsord ute på kontinentet, blir kontrasten så enorm når bildet skifter til den nye gule veggen.

Her er det glade menn, kvinner og barn med armen rundt hverandre i pur glede over det de får overvære. Store som små, alle skal med. Et mantra som henger tungt over hele klubben, senest vist over barmhjertigheten som ble øslet over Brice Wembangomo da han sto i dritten med mobbing og hets.

Det er det vakreste. Uansett prestasjon, uansett hvilke stjerner som har byttet vimpel med Glmt. Samholdet. Godheten. De vakre verdiene i fotball og sport. Der viser Bodø/Glimt seg som fantastiske ambassadører.

Takk for i år!