Jeg er fortsatt bitter på Forsvaret - ennå det snart er 20 år siden jeg ble kasta ut

Kystjegerkommandoen på øvelse på Sandsøy fort utenfor Harstad. Innfelt er nyhetsleder Espen Bless Stenberg.

Kystjegerkommandoen på øvelse på Sandsøy fort utenfor Harstad. Innfelt er nyhetsleder Espen Bless Stenberg. Foto:

Av
DEL

KommentarDette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.Som ung gutt i Harstad, handlet mye av barndommen om militæret. Jeg har en onkel som har vært i FNs fredsbevarende styrker i Libanon, en far som i alle år har servert et vell av historier fra sin førstegangstjeneste, og besteforeldre som opplevde krigen på nært hold.

Gjennom hele barndommen ble jeg forberedt på at jeg en dag skulle inn i Forsvaret, på den ene eller annen måten. Det ble til slutt et mål i livet å komme så langt som til førstegangstjenesten, og iløpet av reisen gjennom ungdomsskolen og videregående, ble det avgjort at jeg skulle forsøke å komme meg inn på Luftforsvarets befalskole. Jeg ønsket å bli pilot.

Hele livet har jeg vært lidenskapelig opptatt av flyging, i tillegg til at jeg etter hvert så for meg et yrkesaktivt liv innen Forsvaret. Hvorfor ikke kombinere disse to målene?

Nå ble det en gang slik at jeg måtte trekke søknaden min til Luftforsvarets befalskole. Et vondt kne ødela for opptreninga, men motivasjonen for å gå inn i førstegangstjenesten var fortsatt godt til stede.

På denne tiden hadde jeg akkurat begynt sånn smått å prøve meg som frilansjournalist i hjembyen Harstad. I tillegg jobbet jeg både som bartender og på en bensinstasjon, etter videregående.

Da dagen endelig kom, at jeg skulle inn portene på Trondenes leir i Harstad, var spenningen stor. Jeg hadde gitt beskjed til alle mine arbeidsgivere at nå ble jeg borte i minst ett år.

De kommende dagene fikk vi utlevert uniform, sekk, et tonn med utstyr, rom, seng, vi fikk møte befalene, løytnanten, og jeg fikk slengt et AG-3 i armene. Jeg var klar for å utføre min plikt for ferdrelandet.

Den første uka var særdeles interessant. Helt til jeg fikk stivkrampesprøyte i armen, svimte av, og nesten knallet bakhodet i en dørstokk. Takket være en fenrik med et enormt keeper-talent, unnslapp jeg med skrekken. Men jeg var likevel avsvimt. Jeg våknet opp med mine medsoldater stående rundt meg, og kaldsvetten bredte seg i hele kroppen.

Men det var ikke denne pinlige seansen som ble min bane i Sjøforsvaret på Trondenes. Det var noe enda mer, for meg den gang, uforståelig. Mine nærmeste befaler hadde utnevnt meg til lagfører i bombekastertroppen, og jeg var klar for å stå på gjennom måneder med slit. Slit som skulle gi meg minner for livet.

Men så kom den nedslående beskjeden. Vi hadde akkurat krøpet lagvis over ei myr, med oppakning på ryggen, og AG'n i hendene. Vi var akkurat kommet skikkelig i gang med opptreninga. Jeg hadde vært der i syv dager, da løytnanten innkalte meg på kontoret.

"Du blir dimittert, Stenberg"

Han kunne like godt klappa til meg. Jeg ble målløs. Jeg hadde ikke bestått hørselstesten. Eller, jeg hadde ikke bestått noen av dem. Jeg visste at den første testen skurra, så jeg forsøkte å jukse litt på den andre. Men jeg ble ferska. Det gikk tydeligvis ikke å jukse seg inn i militæret.

Dagen etter sto jeg utenfor porten, med mine private eiendeler i en pose. I sivilt. Med en siste beskjed; Dersom det blir krig, kan du komme tilbake og koke kaffe, og kanskje kopiere litt for oss.

Takk for det. Jeg er fortsatt småbitter. Snart er det 20 år siden Forsvaret ikke ville ha meg.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken