«Hvordan skal vi få flere folk til Nord-Norge?» var et gjennomgående tema under High North Dialogue-konferansen på Stormen bibliotek i Bodø like før påske. I panelet «Demografic Shifts», fikk jeg dele noen betraktninger om hvorfor ikke flere «søringer», som meg selv, velger å flytte nordover. Jeg mener at dette narrativet om at jobbmulighetene i Nord bare venter på tilflyttet arbeidskraft, ikke stemmer. Denne fortellingen må endres for å reversere befolkningsflukten.

Selv fikk jeg en fascinasjon for Arktis da jeg tok mastergraden i Internasjonale relasjoner i Frankrike og som senere informasjonsattachée på Den franske ambassaden i Oslo hvor jeg ofte jobbet med arktiske spørsmål. Internasjonalt samarbeid, klimaendringer og geopolitikk trigget interessen. Etter pandemien bestemte jeg meg altså for å prøve lykken i mulighetenes landsdel, men fast jobb var ikke lett å få. Jeg endte opp som student igjen og går nå første året på masterprogrammet Global Management på Handelshøyskolen ved Nord Universitet. Hvordan får man tilgang til jobbmulighetene alle snakker så pent om?

En lett gjennomgang av informasjon basert på min egen og andre søringers erfaring i Nord, viser at stillingene vi søker på oftest tilsettes av nordlendinger. En åpenbar årsak kan være at den valgte kandidaten simpelthen er bedre kvalifisert enn oss. Likevel tør jeg påstå at vi ser omrisset av et ansettelsesmønster som favoriserer nordlendinger og dermed hindrer søringer og andre utenforstående i å slippe inn på arbeidsmarkedet i Nord-Norge. Jeg tror mye av grunnen er knyttet til identitet.

Den kjente amerikanske statsviteren Francis Fukuyama advarer i sin bok «Identity» mot fremveksten av identitetspolitikk i moderne liberale demokratier. Han mener dette skaper unødvendige konflikter fordi folk puttes inn i forutinntatte kategorier basert på hva man assosierer dem med, og ikke hva de faktisk sier eller gjør. Overført til debatten om befolkningsflukt fra nordområdene er min teori følgende:

For det første, tror jeg nordlendinger ansees å være et tryggere valg. De har familie, nettverk, kulturell tilhørighet og de er vant til vær, vind og mørketid. Søringer, derimot, har røtter andre steder og vil sannsynligvis dra tilbake når de blir «mette» på nordlandseventyret og når Instagramkontoen har nok bilder av nordlys og flotte fjell. Viljen til å unngå denne risikoen er fullt forståelig, om den er bevisst eller ikke. Samtidig er kanskje tiden er kommet for å vise tillit til søringene som sier de vil bli? Så er det opp til oss å bevise at dette faktisk stemmer.

For det andre, kan jeg tenke meg at nordnorske bedrifter og institusjoner oppnår høyere grad av legitimitet ved å ansette lokale. Nordlendinger passer bedre med den tøffe, hardbarket-heten som Nord-Norge gjerne identifiserer seg med. Det skaper også et positivt inntrykk av bedriften å ansette lokalt og dermed bidrar til å holde på verdifulle, ressurssterke mennesker i den nordlige landsdelen. Her kommer Søringene til kort. Hvert fall «snobbene» fra de større byene med liten barskfaktor. Det verste er nok Oslofolk som skal belære nordlendingene basert på hvordan ting gjøres i hovedstaden. «Knowledge in the North, by the North, for the North», kunnskap i, av og for Nord, ble det understreket under konferansen. Dekan ved Handelshøgskolen, Gry Agnete Alsos, påpekte også at Nord vil ikke bli fortalt hva som må gjøres av eksperter fra Sør.

Nå er det heldigvis ikke snakk om noen direkte konflikt mellom nord og sør i Norge, slik Fukuyama advarer mot, men fordommer og kulturelle kløfter preger forholdet mellom folk. Min bestefar fra Sortland har fortalt historier om regelrett rasisme da han som tenåring flyttet sørover for å gå på skole og jobbet som billettkontrollør på Oslo-trikken. Sånt setter sine spor i historien. Når jeg blir kalt «jævla søring» med et glimt i øyet tar det som et komplement, som et tegn på en slags aksept. Selvfølgelig er jeg klar over av uttrykket har en negativ betydning, men jeg setter det på kontoen for sunn og vennskapelig erting og konkurranse mellom geografiske områder.

Det gjøres mye godt arbeid for å stimulere befolkningsvekst i Nord-Norge. Det snakkes om å tillate mer fleksible løsninger med pendling og avstand, i tillegg til økonomiske insentiver og andre lokale initiativer. Mitt poeng er at dette burde kombineres med økt bevissthet rundt identitetspolitikk. Her er mitt forslag til nytt narrativ: Det finnes mange jobbmuligheter i Nord, men vi må ansette mer mangfoldig hvis disse mulighetene skal oppfattes som reelle. Interessen vil spres via det gode omdømmet så vel som Instagram, også flere vil vende oppmerksomheten og nesen nordover.

Den nordnorske identiteten er stolt og sterk. Jeg tror mange kunne tenke seg å ta del i denne og slå rot i Nord hvis vi får muligheten.