Den gjentatte nordnorske ord-striden om jernbane svekker alle parter og kan i praksis underminere kampen for mer jernbane i nord.

Vi er alle for Nord-Norgebanen, men skusler bort mulighet ved uenighet om rekkefølge og kunnskapsgrunnlag.Det er bare vi selv som kan gjøre noe med dette; ved å jobbe grundigere, mer sammen i landsdelen og samtidig heve debattnivået.

Nordnorsk samhandling

Vi må bruke mindre tid på å tillegge andre regioner andre motiver enn deres egne.Vi må evne å realitetsorientere oss i det nasjonale politiske og samfunnsøkonomiske landskapet, ellers står vi og stamper i framtida som vi har gjort i fortida i jernbanesaken.

Dette fordrer realpolitisk lederskap og nordnorsk samhandling, ikke forenklet og i ytterste fall populistisk saksbehandling av 3-sifrede milliardinvesteringer.

Slike utbygginger vedtas normalt når man er kommet langt lengre i planleggingen enn vi har kommet, etter siste utredning.

Det kan høres kjedelig ut, men vi må vite mer. Både om traseer, konsekvenser, økonomi og følgene av valgene vi gjør. Det høres kjedelig ut fordi det har vært gjort flere utredninger opp gjennom årene, men når det gjelder et av de viktigste og største samferdselsprosjektene i Nord-Norges historie må vi vite alle sidene.Vi kan, hvis vi vil.

Folket i nord vil ha Nord-Norge banen. Narvik vil ha Nord-Norge-banen. Men Nord-Norge er splittet. Vi har ikke et felles kunnskapsgrunnlag, verken faglig eller politisk.

Bare anslagene om kostnad varierer med enorme summer. Mange ønsker å vite om en Nord-Norgebane får konsekvenser for øvrige samferdselsprosjekter i Nord-Norge, i generasjoner frem i tid. Får det konsekvenser for fergefri E6, E6 gjennom hele Nord-Norge, Hålogalandsveien ut til Lofoten, og mange andre gode prosjekter.

Vi kan samle oss. Vi kan jobbe faglig og politisk i lag, vi kan heve perspektivet fra det lokale til et nordnorsk og nasjonalt nivå. Det har vi vist i andre sammenhenger. Og når og hvis hele Nord-Norge vil noe i lag, er alt mulig.

Hvis vi klarer å gjøre som mottoet til Harstad og Harstadkonferansen sier; unne og beundre. Hvis vi gjør det som gode nordnorske samfunns-institusjoner med hovedbase i Tromsø og Bodø har til oppgave; jobbe for hele landsdelen og vel så det.

Narvik-ja.

La meg illustrere behovet for felles kunnskap og feilaktig tillegging av synspunkt med to aktuelle eksempler sett fra jernbanebyen Narvik. For det første: Narvik er ikke mot Nord-Norgebanen, som noen påstår. Et enstemmig kommunestyre er for, senest gjentatt for vel et halvår siden.

Samtidig må investeringer skje i nødvendig og realistisk rekkefølge .Ofotbanen først. Deretter modernisering/elektrifisering av Nordlandsbanen. Ovennevnte er ferdig utredet.

Sprengt kapasitet

For det andre, om kunnskapsgrunnlag:Kapasiteten på en av landets mest lønnsomme jernbanestrekninger, Ofotbanen, er om få år sprengt. Det haster med utbygging på både norsk og svensk side. Malmtrafikken har over år vært økende og svenske LKAB med-finansierer også på norsk side.

Fisk fra Lofoten og Vesterålen går daglig med godstog over Ofotbanen, og dagligvarer kommer i retur. 8 av 10 handleposer med varer nord for Saltfjellet kommer over Ofotbanen. Narvik-Oslo tur/retur to ganger daglig er en suksess, ny godstrafikk øst-vest planlegges, og turisttoget Arctic Train er i gang.

Dobbeltspor på Ofotbanen er en forutsetning for sikker transport av sjømat, varer og gods ut og inn av regionen og landsdelen. Altså er Ofotbanen også en forutsetning for en fremtidig Nord-Norgebane.

Mer jernbane!

Vi må sikre kapasitet på de banene vi har i nord, samtidig som vi planlegger for Nord-Norgebanen.Nord-Norge og Norge trenger mer jernbane. Ingen tvil. Det er den raskeste, mest effektive, og mest beredskaps-sikre og miljøvennlige måten vi kan frakte gods og folk på.