Koronapandemien er langt fra over. Og det kan vi ta med stor ro, og helt uten frykt. Det kan virke som et stort paradoks, ettersom det det siste halvåret har dødd nesten like mange av korona i Norge som de to første årene av pandemien til sammen.

Snart passerer Norge 4.000 koronadødsfall og lite tyder på at vi står foran noen snarlig stopp. For koronaviruset lever fremdeles i beste velgående, og selv om dagens vaksiner gir god beskyttelse mot alvorlig sykdom hindrer de i liten grad smitte. Legg til at store deler av verdens befolkning ennå ikke er vaksinert, og vi vil måtte leve lenge ennå med dette viruset.

I noen land har det ført til at den høye beredskapen mot smitten er opprettholdt. Denne uken ble for eksempel millioner av kinesere igjen omfattet av nedstenginger etter 349 nye koronatilfeller. Blant dem er rundt halvparten av de seks millioner innbyggerne i byen Dalian, som ble ilagt portforbud.

Dette har ført til en oppsiktsvekkende bølge av kritikk mot kinesiske myndigheter. Å stenge ned hele millionbyer ved det minste tegn til smittespredning har rammet næringslivet knallhardt og kan lede til økonomisk stagnasjon. Kritikerne viser til den mer dempede måten USA, Europa og Japan har håndtert pandemien gjør at økonomien der nå er i ferd med å komme på fote igjen.

Det samme skjer i Norge, selv om det ikke er hovedgrunnen til at de fleste restriksjoner nå er fjernet. Det er at den mildere symptomer omikron-varianten gir ikke lenger truer med å overvelde helsevesenet. Det gjør at korona kan behandles slik vi behandler andre luftveisinfeksjoner; vaksiner for de mest utsatte, hjemmekontor for alle andre i noen dager.

Dette bare understreker hvor spesielt vi hittil har behandlet covid-19-viruset. Å stenge ned et helt samfunn på grunn av smittefare er slett ikke normal pandemihåndtering, og alle er enige om at mye burde vært gjort annerledes om vi hadde vist det vi vet i dag den gang viruset traff oss.

Det er ren etterpåklokskap, mangelen på kunnskap om viruset våren 2020 gjorde at vi neppe hadde noe valg. Hovedbekymringen var den gang heller ikke frykt for høye dødstall i seg selv, men at mange syke på en gang skulle få vårt helsevesen til å bryte sammen. Men etterpåklokskap er også en form for klokskap, og derfor kan vi reagerer som vi gjør nå som faren for et slikt sammenbrudd er over.

Hvert eneste år angripes vi av ulike virus. For eksempel tar influensa livet av 1.000-2.000 nordmenn hver vinter/vår. Dette er et tap vi har lært oss å leve med, slik vi har lært oss å leve med trafikkdøden. Kostnadene ved å redusere dødstallene drastisk er for høye, både økonomisk og i form av andre skadevirkninger.

Dette handler også om at de fleste som dør av influensa – og korona – er svært gamle mennesker. De aller fleste som har dødd det siste halvåret er over 80 år, og 60 prosent av dem bor på sykehjem. Målrettet vaksinering av dem er dermed mulig, og et mer effektivt tiltak en å stenge ned hele samfunnet.

Slikt kan høres brutalt ut, men denne type vurderinger gjør vårt helsevesen hele tiden. Det er derfor du innimellom kan høre om svært syke mennesker som nektes livgivende behandling fordi den er for dyr, men helt nødvendig om vi skal kunne finansiere helsevesenet uten at det drar resten av samfunnet med seg ned i et økonomisk sluk.

Dette betyr ikke at de av oss som er under 80 ikke kan bli syk, eller dø av korona. Men faren for at det skal skje er forsvinnende liten. Det synes da også de fleste av oss å ha skjønt. I august oppgir bare 19 prosent av oss at de frykter å bli smittet.

Det tyder på at vi har lært oss å leve med pandemien, og er i ferd med å ta hverdagen tilbake. Og med dagens smittesituasjon er det helt i orden å ta utviklingen med stor ro. Og si som den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt: Akkurat nå er alt vi trenger å frykte, frykten selv.