Statnett renner over av penger som kommer fra såkalte flaskehalsinntekter – inntekter som stammer fra å frakte/overføre strøm fra pris-områder/-soner med lav pris til prisområder med høy pris.

De største flaskehalsinntektene genereres ved å frakte strøm gjennom kabler til utlandet.

Norske eksportører av kraft får betalt norsk sonepris, som er langt lavere enn prisen på mottakersted/(f.eks. Tyskland). Statnett får da 50 % av differansen etter korrigering for energitapet ved overføringen.

Siden Statnett driver monopolvirksomhet er selskapets inntekter/fortjeneste regulert. Hittil i år har selskapets flaskehalsinntekter vært så formidable at selskapets samlete inntekter ved utgang 2022 vil overgå tillatt nivå. For å forskuttere seinere korrigering(2023) har Statnett bestemt at sentralnettleia fra 1. april skal settes til NULL – altså, ingen aprilspøk.

Denne eksepsjonelle situasjonen, resultatet av kollaps i energipolitikken Europa, som hittil ikke har forstått at sikkerhetspolitikk og energipolitikk er siamesiske tvillinger. Men nå har alvoret tydeligvis gått opp for beslutningstakerne – altfor seint! Jevnt over er det dessverre altfor mye av betydning som finner gjenklang hos beslutningstakere tids nok.

Reaksjonene i Norge er til dels oppsiktsvekkende; særlig fra V og MDG. Partiene bruker Statnetts ekstraordinære flaskehalsinntekter som begrunnelse og forsvar for utenlandskabler. Vi burde sende enda mer kraft til utlandet for dermed å generere mere flaskehalsinntekter som kan brukes til å redusere leia i sentralnettet osv.. Det er ikke leia i sentralnettet som tynger norske husholdninger og kveler norsk næringsliv. Det er det europeiske energipriser som gjør, muliggjort gjennom de samme kablene som lovprises av V og MDG.

Tragedien i Ukraina syns også å påvirke rasjonell tenking om vår energipolitikk. En ny honnørbetegnelse er er lansert - solidarisk energipolitikk – som syns å innebære at Norge bør oppgi å føre en selvstendig energipolitikk. Det bør avvises på det sterkeste. Norsk energipolitikks 1. prioritet må være tilstrekkelig tilgang på energi til priser som bevarer vårt konkurransefortrinn, styrker vår forsyningssikkerhet og ikke gjør husholdninger til sosialklienter.