Ingeborg er partyfikser for Odd (91) og Maren (91)

Allsang: Kulturleder Ingeborg Selnes legger akkordene på ei Jens Book Jenssen-låt, mens Odd (91) og Maren (91) synger med.   Alle foto: Sofie braseth

Allsang: Kulturleder Ingeborg Selnes legger akkordene på ei Jens Book Jenssen-låt, mens Odd (91) og Maren (91) synger med. Alle foto: Sofie braseth

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Vær hjemme selv om du er borte. Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Mens Ingeborg Selnes trakterer pianoet, synger Evelyn Vatningen (90) for full hals.

– Når jeg ser deg så tenker jeg musikk, sier 90-åringen til bodøkvinnen.

Vi befinner oss på Attendo Paulus sykehjem midt på Grünerløkka i Oslo. Her begynte Ingeborg Selnes fra Bodø som pleieassistent i 2009.

Fem år senere har hun, sammen med Attendo, skapt et eget konsept for kultur og aktiv omsorg på sykehjemmet som huser 92 beboere. Men Selnes har ingen sykepleierutdannelse.

– Jeg er kulturleder, så min faglige bakgrunn kommer fra musikkutdannelsen min fra NISS (Nordisk Institutt for Scene og Studio, journ. anm.). Det gjør at jeg ikke nødvendigvis ser aldring og de eventuelle utfordringene rundt sykdom som et hinder, men vektlegger det friske og nullstiller meg litt. Jeg ser heller mulighetene, sier 30-åringen.

Har tenkt motsatt

Ifølge henne er kjernevirksomheten som drives på Paulus den samme som på andre sykehjem.
– Men fra ledelsen av har man valgt å ha fokus på kultur og aktivitet som en del av den daglige omsorgen. Mange tenker kanskje at et sykehjem skal være et sted med mye ro og stillhet, «fordi det bor eldre her», sier Selnes.
– Vi har kanskje tenkt litt motsatt. Paulus er et sted med masse liv og mange store rom. Tanken er å tilby møteplasser hvor spontan samhandling mellom nærmiljø og beboere skjer naturlig.

Vaffelduft og babygråt

Når AN kommer på besøk strømmer vaffelduft og babygråt ut fra kafeen «Kanskje kommer kongen» i sykehjemmets første etasje. På veggene henger fotoutstillingen «Livsløp», der 27 profilerte fotografer har portrettert 27 Paulus-beboere.

Ved inngangspartiet står et titalls barnevogner parkert.

En vinterpreget hage venter på sommer slik at den kan bli «Biergarten» igjen.

I tredje etasje er Selnes i full gang med sangstund sammen med Evelyn, Odd (91), Dagny (93) og Maren (91).

Selnes legger de første akkordene av «Det blir atter sol og sommer» på pianoet.
— Skal du være forsanger, Evelyn?

— Å, ta deg en bolle, kommer det kontant fra 90-åringen før hun synger med på Jens Book-Jenssens klassiker.
— Åh, det blir liv, smiler hun når siste strofe er sunget.

50-tallsbar

Selnes' dager består av å planlegge aktiviteter og arrangementer som er åpne for både beboerne og nærmiljøet, og besøke de forskjellige avdelingene. Hun er en av to ansatte ved sykehjemmet som har hovedansvar for kultur og aktivitet, med en stillingsbrøk på henholdsvis 85 prosent (Selnes) og 50 prosent.

— Vi er heldige, vi har egne ansatte som har ansvar for å organisere og tilrettelegge for kultur og aktiviteter. Vi forventer ikke at sykepleierne nødvendigvis skal synge pent, men at de erkjenner at sang, musikk og aktiviteter er en del av personsentrert omsorg og en sentral del av sykepleie på et sykehjem, sier 30-åringen etter at sangstunden er over.

Selnes forteller at de har brukt mye tid på å organisere de ansatte for å få tid til aktiviteter.

- Det kan være alt fra å ha en hyggelig stund med kaffe og kaker eller lese avisen sammen, til en 50-tallsbar i kafeen, med Frank Sinatra-musikk og lyssetting. Hver avdeling på sykehjemmet har et kulturombud som er mine støttespillere, og kommer med tips til meg om hva behovet er. Jeg er den som får komme inn og gjøre de hyggelige, morsomme tingene. En slags «partyfikser», men der alle fester er satt i en miljøterapeutisk ramme, sier Selnes.

Hun synes at de ansatte på sykehjemmet har vært gode til å dra nytte av hverandres erfaring og kompetanse.

– Støtt og stadig drar legen vår opp trompeten, mens en hjelpepleiers snekkerkunnskap bidro til ny hønsegård i sommer.
 

Vekket minner
Sittende i «60-tallsstua» forteller Selnes at sykehjemmet har fokus på hva som kan få beboerne til å føle mening med livet og hverdagen, og kanskje vekke minner som har vært glemt lenge.

– Svært mange av de som bor her har en kognitiv svekkelse eller en demensdiagnose. Første gang jeg opplevde at musikk kunne vekke minner,  var da jeg jobbet på skjermet avdeling med mange «vandrere» - mennesker som var vanskelige å få kontakt med. Der var det blant annet en dame som var i sin egen verden og som var mye alene, men som nærmet seg gradvis da jeg begynte å spille piano. En dag kom hun inn i rommet, stilte seg ved pianoet og sang en strofe. Det kom en hel historie. Hun begynte å fortelle om mora si som også spilte piano, og som var så flink. Et øyeblikk var hun helt med, før hun igjen forsvant i korridorvandringa si, forteller Selnes.

— Det er sånne opplevelser som gjør at jeg synes jobben er så viktig, og brenner så sterkt for det.
Selnes legger til at kulturarrangementer ofte løfter personalgruppa.

— Dessverre er det kanskje slik at eldreomsorg har en lavere status blant helsepersonell. Det blir sett på som lite attraktivt, og man sliter med rekruttering. Dette må snus. Når vi har kulturarrangementer skjer det noe. Dette skaper samhold, smiler 30-åringen.

Trygghet

For mange er hun nok kjent som artisten Ingeborg Selnes. Bak seg har hun hiten «Feel It», to album og Bylarm-spilling - blant annet.

— Andreplata kom i 2010. Så ble jeg gravid og så ble jeg gift, sier Selnes før hun bryter ut:

— Så rart å snakke om dette! Det er så lenge siden, føler jeg.

Ifølge henne selv har hun ikke et behov for å gi ut egen musikk for tiden.

— Jeg trives så godt med andre ting jeg gjør akkurat nå. Men jeg bidrar med musikk for andre, og har blant annet laget litt musikk for Joddski.

Selnes sier at musikkutdannelsen og artistkarrieren kommer godt med i jobben på Paulus sykehjem.

— Det gir meg en trygghet i det jeg gjør.

31. januar ble bodøkvinnen kåret til «Årets navn» av bladet Natt&Dag. På festen hadde hun med seg beboer Richard Holm (90) – samme mann som vi forøvrig møter utenfor sykehjemmets hovedinngang med en sneip mellom to fingre foran «røyking forbudt»-skiltet noen timer senere.

— Det var veldig stas. Jeg er overrasket over at Natt&Dag har lagt merke til et sykehjem, sier bodøkvinnen mens hun gjør klart for sittedans i stua i tredje etasje.

— Det er et livsstilsmagasin som ofte skriver om de hippeste, kuleste tingene som skjer i Oslo. De har et ungt fokus. Det at jeg og Paulus ble årets navn betyr at vi har lyktes med de målene vi satte oss. Vi ønsket at Paulus skulle fremstå mindre lukket, vi ville åpne opp dørene og slippe nærmiljøet inn, sier Selnes og henter fram det røde tauet som skal brukes som «dansepartner» om litt.

Kort tid etter lyder Erik Byes «Skomværsvalsen» i hele lokalet, og ni beboere sitter i ring med rødt tau i hendene og gjør bevegelser på instruks fra Selnes.

— Såånn ja, og så løfter vi opp. Bra, skryter hun mens mennene og kvinnene hever armene over hodet og soundtracket glir over i «Det var på Capri».

Høye krav

Paulus sykehjem drives av det det svenske omsorgsforetaket Attendo Omsorg på anbud fra Oslo kommune. Det koster derfor ikke mer å bo på Paulus enn på andre sykehjem i kommunen, ifølge Geir Hansen, marked- og kommunikasjonsansvarlig i Attendo Norge og tidligere daglig leder på Paulus sykehjem.

— Det handler om måten å organisere på, og konseptet i seg selv. Beboerne betaler ikke noe mer for å bo hos oss enn de betaler på det ideelle bymisjon-sykehjemmet eller for det kommunale sykehjemmet nedi gata.

— Hvordan klarer dere det?

— Vi driver veldig fornuftig. Historisk sett har vi også lavt sykefravær. Du får mange konserter av å ha lavere sykefravær, sier Hansen.

Han hevder at Attendo tar flat struktur på alvor.

— Flat struktur fører til økt medbestemmelse, som ofte fører til økt engasjement og økt trivsel. På Paulus er alle med og løfter ilag. Slik får du en mye sterkere organisasjon. De sykehjemmene som funker har en mye tightere organisasjon enn de som ikke funker. Alle kan bidra - det går opp i en litt større enhet.
Ifølge Hansen er god organisering en av nøklene til fornuftig drift.

— Vi har veldig kontroll på timeforbruket vårt. Vi har god organisering av turnuser. Og vi har stålkontroll på overtidsbruken, i tillegg til at vi har lavt sykefravær.

– En bølge

Audun Myskja er overlege og fagveileder ved Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg.
Han har tatt doktorgrad på musikk i demensbehandling, og har utført flere studier på dette feltet. Myskja har samarbeidet med Paulus sykehjem i flere år.

— Det har vært en glede å samarbeide med Paulus og se at de klarer, uten store økonomiske ressurser, å bygge livsglede og mestring med enkle midler. Suksessen skyldes tydelig ledelse, verdier som føres ut i praksis og dyktige medarbeidere som våger å tenke nytt, sier Myskja til Avisa Nordland.
Han tror at det som gjøres på Paulus er en del av en bølge som vil føre til bedre behandling og økt livskvalitet for eldre med demens og andre utsatte grupper.

— Forskning og erfaring viser at musikk kan øke sosial interesse og kompetanse, gi tilhørighet og påvirke vitalitet, engasjement og livsglede. Alt dette kan øke livskvalitet uavhengig av om fysisk helse blir påvirket. Samtidig ser vi fysiske helsevirkninger av økt livsglede og tilhørighet i våre prosjekter, sier Myskja.

Enkle metoder

Han forteller at helsearbeidere uten musikkbakgrunn kan lære enkle metoder som forbedrer daglig omsorg.

— Jeg har, i samarbeid med mange sterke fagmiljøer, gjennom de siste tyve år utviklet en systematisk tilnærming til bruk av musikk: musikkbasert miljøbehandling. Gjennom opplæring i regi av Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg, Fagakademiet og Bergen Røde kors kan helsearbeidere uten musikkbakgrunn lære enkle metoder som forbedrer daglig omsorg. En evaluering av opplæring av sykepleiestudenter ved Høgskolen i Nord-Trøndelag gjennom åtte årskull viser at metodene er lette å forstå og utføre i praksis, slår Myskja fast.

Ingeborg Selnes tror at de har fått til en god eldreomsorg på Paulus.

— Mange tror at «når mor og far kommer på sykehjem da skal det ikke skje så mye mer». Men for oss er sykehjem mye mer enn andakt og bingo. Vi kan ikke ikke ha bingo, da blir det ramaskrik, ler Selnes.

— Men det kan være at noen av de som bor her hater bingo, og heller vil være med og brygge øl, eller dra på Nasjonalgalleriet og se på kunst.