Gå til sidens hovedinnhold

Idrettsgalla 2021: En hån mot nord-norsk fotball!

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I den normale hverdagen er mitt levebrød nummer to å stille kritiske spørsmål til det som skjer i fotballen, samt latt meg provosere av de utallige idiotiske hendelsene som følger med. Hvorfor? Jo, fordi mennesker kan være sjokkerende udugelige - og styret for idrettsgallaen har vist seg å være intet unntak.

Tirsdag 05.januar ble det offentliggjort en liste over de nominerte til 'Årets sportsprestasjoner' både på herre- og kvinnesiden. Noen navn var selvfølgelige, noen ikke. Men det var noen fravær på denne listen som gjorde at jeg ble mer enn litt 'smågrinete' - som ordfører Ida Pinnerød valgte å kalle det. Skuffet? Nei. Irritert? Nei. Oppriktig forbanna? Ja! La oss ta det stegvis, om jeg klarer å forholde meg rolig;

Bodø/Glimt har vært på alles lepper denne sesongen, ikke bare i Bodø, men også i hele Norge. Sjeldent har man opplevd at en fotballklubb kan bli så genuint tatt vare på og møte så mye positiv oppmerksomhet fra sine omgivelser - både nært og fjernt. Superlaget spilte en festfotball man aldri har sett makan til, og til og med RBK på sitt aller mest majestetiske hadde ikke engang klart å holde følge under oppvarmingene. Gultrøyene vant Eliteserien 2020 med 19 poeng, og ble dermed tidenes første seriemester fra Nord-Norge. Det var ikke bare marginene som ble store, man kunne også se tilbake på en sesong hvor man slo/tangerte mer enn 20(!) rekorder - deriblant flest poeng, flest scorede mål, og største seiersmargin. Men det holdt ikke med det, vi snakker jo tross alt om "annerledesåret 2020". Bodø/Glimt tok også like gjerne med seg prisene for 'Årets Trener', 'Årets Spiller' og 'Årets Mål'. Så endte man også opp med 10/11 spillere på 'Årets Lag'. Som man har sagt utallige ganger før - dette er så sjokkerende bra at det vil ta årevis før hjernebarken egentlig klarer å registrere hva som skjedde i sesongen 2020.

Så skal vi fram til poenget mitt da. Jeg er ingen fan av å snakke ned om de idrettsprestasjoner som andre har oppnådd, for jeg har stor respekt for all toppidrett og den jobben som legges ned. Samtidig syns jeg det vil være naturlig at man drar sammenligninger når man føler på en slik 'urettferdighet'. Det siste ordet i den setningen kunne gjerne vært byttet ut med et annet. Det eneste laget som er å finne på listen over de nominerte er Hopplandslaget. Blant annet forsvarte de VM-gullet i skiflyvning, og dette er som musikk i ørene for nordmenn som er født med ski på beina. Men. Ærlig talt. Fotball er rangert som den største idretten i verden, og skihopping er ikke å finne på topp 30-listen. "Må det alltid handle om fotball!?". Neida, ikke i nærheten av det jeg skal fram til. Men selv om Eliteserien ikke er fotballens Mekka, så vil jeg tørr påstå at den prestasjonen som Bodø/Glimt sto for går flere fjelltopper forbi hopplandslaget. Norge er ett av få land i verden som i det hele tatt bryr seg opp skihopping, og dermed har de også vært i verdenstoppen i årevis. Vi må ikke glemme av at navnet på denne aktuelle prisen er 'Årets SportsPRESTASJON'.

Nok et gull i skihopp kontra det å gjennomføre tidenes beste sesong i norsk fotball - tidenes aller første seriegull til Nord-Norge. Hvor mange driver med skihopp, og hvor mange driver med fotball? Hvilken prestasjon er størst, synes du..? Skal vi virkelig finne oss i å bli behandlet så smålig og respektløst? Dette gir minner som fører oss tilbake til tiden før 1972, hvor vi fikk beskjed om at våre prestasjoner ikke var like mye verdt. Jeg er ikke bare litt småsnurt, jeg blir oppriktig imponert over hvor utrolig ubrukelig og kunnskapsløs folk kan være - spesielt innen idrettens verden. Misforstå meg rett, for jeg sier ikke at Superlaget fra Nord skal vinne denne prisen. Men det skulle da bare mangle at man fikk litt anerkjennelse for å lyse opp hele fotball-Norge, spesielt i en tid hvor mye annet har vært bekmørkt. Og hvis det ble sånn at det ikke var flere plasser igjen på denne listen, så vil jeg gå så langt i å si at "da får dere for faen ta å lage mer plass!". Fotballklubben kronet 2020 med å bli kåret til 'Årets Nordlenning'. Hvis man ser på tidligere vinnere av denne prisen, så skjønner man virkelig hvor stor betydning de helgule har hatt for veldig mange - både på og utenfor banen.

Som selverklært fotballekspert er det naturlig at jeg velger å fokusere på mitt felt. Men den egentlige elefanten i rommet har et annet navn enn Bodø/Glimt.

12. februar 2020 ble Morten Thoresen fra Bodø Europamester i bryting. I finalen av 67-kilosklassen møtte han russiske Nazir Abdullajev, og havnet tidlig under. Alikevel beviste Thoresen at timesvis med beinhard trening hver eneste dag, og en barndomsdrøm som aldri skulle få lov til å knekke, skulle være den perfekte kombinasjonen for å snu det hele og sanke inn Norges 10.gull i historien. En Europamester fra Bodø? I bryting? Umulig! Erling Braut Haaland og Jens Petter Hauge er idrettsutøvere som har banet vei og vist for barn og voksne at det faktisk er mulig - uansett hvor du kommer fra eller hvilke forutsetninger du har her i livet. Kan man virkelig si noe annet om Morten Thoresen? Vi snakker om en herremann som flyttet hjemmefra som 16-åring, som har levd trangt på sponsormidler, og som har reist seg rakrygget opp hver gang han har møtt på hinder. Det er virkelig stort!

Men er han kvalifisert til en nominasjon blant 'Årets Sportsprestajoner'? Tydeligvis ikke! Det å drive individuell idrett er langt vanskeligere enn det motsatte, den diskusjonen legger jeg død for alle og enhver.

Og blant de nominerte individualistene er det virkelig mange store navn som har gjort helt uvirkelige prestasjoner i ulike verdensidretter. Samtidig er det lett å observere, igjen, at det gjelder mange som trener og utfører med ski på beina. Nasjonalidrett, jada. Men igjen, hvor mange driver med ski? Hvor mange driver med kombinert? Det anslås at det er 20 millioner brytere i verden, og jeg skulle bli svært overrasket om alle utøvere med ski på beina utgjør så mye som 10% av dette tallet. Og de som driver nasjonalidretten får midlene og mulighetene tilrettelagt, slik at forutsetningene er så gode som mulig. Morten Thoresen har ikke levd noe luksusliv for å komme dit han er idag, den eneste luksusen der i gården er den brennende lidenskapen og knallharde treningskulturen som trenerne hans får opplevd hver eneste dag på matta.

Jeg er Bodø-patriot til min hals, og er virkelig stolt og imponert over hva idrettsmiljøet har fått til i 2020. Jeg er ikke bare skuffet og forbauset. Jeg er, heldigvis, i en posisjon hvor jeg kan lire ut at jeg blir oppriktig forbanna når det vises så lite respekt. Det er ikke lister, priser og nominasjoner som definerer alt, men samtidig så er det det. I idretten lever man på resultater, og hva mer kan man be om når man ser på Bodø/Glimt og Morten Thoresen i 2020. Krenkefesten som foregår i verden i dag er mer latterlig enn det er mulig å fatte. Ingen klarer å fornærme meg, ingen klarer å krenke meg. Før nå, men det er med respekt for de det gjelder, og for idretten - som er en stor del av livet mitt.

Vi får håpe at styret i idrettsgallaen får en flott etterpåfest med sponsorer og andre viktige mennesker de kan imponere. Det er gjerne slike uvitende og inkompetente mennesker som ender opp i altfor store kohorter, som gjør at vi nok en gang må stenge ned landet. Imponerende dårlig!

Så får vi se om Morten Thoresen blir invitert på kaffe når han tar medalje i Tokyo til sommeren...

Kommentarer til denne saken