Når fellesskapet settes på prøve kan vi virkelig vise hva vi er gode for sammen. De siste ukene har vært nærmest uvirkelige for oss, og verden er snudd på hodet av et virus. Korona har gjort at vi får begrensninger i vår frihet vi aldri trodde skulle skje. Vi har ikke opplevd noe lignende i vår tid.

Tiltakene som innføres både nasjonalt og lokalt har en høy kostnad for mange. Små og store livsverk og bedrifter har store utfordringer, må permittere ansatte eller begjærer oppbud. I Bodø er arbeidsledigheten mangedoblet bare på få dager.

Veldig mange har ikke lengre en jobb å gå til og vet ikke hvordan de skal klare å betale regningene neste måned. Vi betaler en høy pris i kampen mot pandemien. Kostanden er likevel størst for de som ikke overlever pandemien og for de som ikke får nødvendig hjelp for denne sykdommen og andre sykdommer fordi vi ikke klarer å håndtere smittetopper.

Derfor er de inngripende tiltakene fra stat og kommune nødvendige, og derfor er det så viktig at vi forholder oss til de grunnleggende smittevernrådene.

Det er så mange helter i kampen mot viruset. Den siste uka må jeg innrømme at jeg tatt til tårene mange ganger, rørt av alle fine folk og alt det fine som folk gjør for hverandre. Vi driver rett og slett med fellesskaping av ypperste klasse. Jeg kunne ramset opp yrkesgruppe etter yrkesgruppe, frivillige, barn, unge og eldre og ikke få rost dem nok. Våre liv er flettet sammen og vi virker sammen. Det kjenner vi ekstra sterkt nå. Men akkurat nå er det helsepersonell som står i førstelinja i kampen for folks liv og helse. De utsetter egen helse for fare, og de gjør alt de kan for å redde andres. Vi har et ekstraordinært ansvar for å beskytte helsepersonell og alle de som er sårbare og ekstra utsatt hvis de blir smittet.

I Nord-Norge har vi maktet å begrense smittespredningen så langt. En viktig grunn til dette er at vi har vært i forkant og sørget for nødvendige tiltak for å redusere risikoen for smitte i denne landsdelen. En annen grunn er kanskje også at vi har hatt en passe dose flaks. Vår vinterferie kom seinere enn vinterferien i sør, og dermed kunne de som kom hjem fra vinterferie her nord gå rett i karantene. Dette innebærer at vi så langt har maktet å beskytte befolkningen og helsetjenesten. Vi har også kjøpt oss tid til å bygge opp et kommunehospital for koronasmittede, feberpatrulje, testkapasitet og en egen legevakt for folk med luftveisinfeksjoner. I tillegg har vi fått iverksatt en rekke smitteverntiltak i befolkningen. Dette arbeidet er ikke ferdig.

Når personer som kommer fra steder med mye smitte pålegges å oppholde seg hjemme i karantene, så er det for å beskytte befolkningen vår. Når for eksempel mange studenter nå kommer hjem fra områder i sør med mye smitte på grunn av stengte universiteter, så er det viktig for oss at disse går i karantene. Vi er samtidig pragmatiske slik at vi får nødvendig transport av varer og tjenester til landsdelen, og vi vil samarbeide med næringslivet i de tilfellene hvor karantenen kan skape problemer. Det er inngripende tiltak, men vi mener de er både nødvendige og målretta i den store jobben med å bryte smittekjedene.

Det kommer ei tid hvor vi skal tilbake til normalsamfunnet. Det kommer ei tid hvor vi skal ha gryteklare prosjekter å gå i gang med, og hvor vi skal få opp temperaturen i næringslivet igjen. Ei tid hvor vekkerklokka ringer altfor tidlig, ungene skal i barnehagen og på skolen og hvor vi skal irritere oss over køen i kassa på vei til hytta en fredags ettermiddag. Det kommer ei tid hvor vi kan spille fotball på løkka eller gå i kø til Keiservarden uten at det betyr at vi trosser folkehelseinstituttets tilrådninger eller risikerer store bøter av den grunn. I kommunen forbereder vi oss også for det.

Men akkurat nå er vår jobb likevel først og fremst å beskytte flokken. I denne situasjonen er min største frykt at vi ikke skal gjøre nok for å beskytte liv og helse. Jeg spør hele tiden om vi kunne gjort noe bedre, og jeg puster ut for hvert morgenmøte uten beskjed om innleggelser eller nye smitta. Jeg legger meg om kveldene med en stor takknemlighet for flinke bodøværinger som har vist varsomhet og klokskap. Vi vet at for hver dag som går uten at smitten brer seg, så kjøper vi oss dyrebar tid i kampen for de mest sårbare blant oss.

I Bodø kommune lover vi å ta kampen for fellesskapet. Den kampen tar vi sammen med alle de andre viktige aktørene i beredskapsfamilien: Sykehuset, politiet, forsvaret, brannvesenet, universitet, 330-skvadronen, hovedredningssentralen, Røde kors, kirken og frivilligheten. For å nevne noen. Vi lover at vi skal gjøre vårt aller beste. Vi kommer til å feile på noe, og det kommer hele tiden til å være ting vi kan gjøre bedre. Men jeg vil at dere skal vite at alle våre folk som nå er på vakt for fellesskapet har ett felles mål: Flokken først!