Gå til sidens hovedinnhold

I sporene etter Hans Nielsen Hauge

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi er i påskeuken, den kristne kulturs aller viktigste høytid. I påska hentes de store religiøse og metafysiske spørsmålene fram. Er livet slutt med døden? Er mennesket bare en organisme som etter sin korte tid på jorden viskes ut? Er våre døde utslettet? Eller er det mer etterpå? Evangeliene forteller om Jesu oppstandelse som det synlige tegn på at vi må forholde oss til krefter og fenomener som er større enn som så. Derfor feirer vi i påska livet som seirer over døden, i troen på at åndelige fenomener går utenpå de fysiske, forklarlige og erfarte sider ved livet.

I år faller 250-årsdagen for en markant skikkelse i norsk historie på påskeaften. 3. april er fødselsdagen for Hans Nielsen Hauge. Han var født på Rolvsøy i Østfold, levde i 53 år og satte markante spor etter seg, også i vår landsdel. For ham var evangeliet bærebjelken i livet. Som 24-åring får han en sterk åndelig opplevelse av å bli berørt av Gud, og han kjenner kallet til å bruke livet sitt til å forkynne den kristne lære for folk og formane dem til et rett liv. Dette er i 1795, mens Norge er under Danmark og den danske konges lover. Den såkalte «Konventikkelplakaten», en lov fra 1741, forbyr alle andre enn kirkens prester å forkynne. Det er forbudt å samle folk til religiøse møter (konventikler), og drive forkynnelse utenfor kirkelig kontroll. Prestene var kongelige embetsmenn, og fungerte sammen med lensmennene som statsapparatets forlengede arm i bygdene.

Hauge må ha hatt sterke evner i mange retninger. Allerede året etter sin kallsopplevelse utgir han sin første bok «Betraktning over Verdens Dårlighet». Siden kom det mange flere bøker fra hans hånd. Han ble i sin samtid den mest produktive forfatter i landet, og hans skrifter de mest utbredte nest etter Bibelen. På denne tiden var trykkeriene begynt å komme, men det var få av dem. Hauge så med sin gründernatur at landet trengte både papirfabrikker og trykkerier, og han bidro til mange nyetableringer.

I årene 1796–1804 driver Hauge en omfattende reisevirksomhet. Han går lange strekninger fra bygd til bygd, eller får båtskyss langs kysten for å nå stadig nye deler av landet. Med gode sosiale evner møter han folk overalt der han kommer, særlig er det bønder og vanlige folk han oppsøker. Han er arbeidsom og sterk, hjelper til på gården der han blir innlosjert, og samler bygdas menn og kvinner til oppbyggelige møter på kvelden. Han har skarpt blikk for å se hvem i bygda som egner seg til å ta lederansvar, kvinner eller menn, planter ideer, oppmuntrer til ny virksomhet og skaper en sosial bevegelse som er preget av nøysomhet, gudsfrykt og samhold. Noen steder møter han motstand fra lensmann og prest, andre steder er også disse velvillige og skaper rom for det nye. «Haugianere» blir de etter hvert kalt, de som støtter seg til hans lære.

Også nordover kommer Hauge, i 1803. Etter et besøk i Rana skriver han til en venn: «I Nord-Rana ble jeg også kjent med en jernmalmgruve, og ikke langt derfra et beleilig vannfall, samt en betydelig skog på flere mils strekning. Her syntes det meg at det med tiden kunne være gjørlig å anlegge jernverk.» Han stopper flere steder på Helgeland, men på Hundholmen blir besøket svært kort, da prest og lensmann ikke hadde sansen for hans virksomhet og jager han ut. Han reiser da videre til Steigen og møter dyktige og vennlige mennesker på Løvøy handelssted. Dette blir et senter for den haugianske vekkelsen i nordre Nordland, og omtales noen år etterpå av geolog Grev Bedmar som et hus der det «bodde dyp fred og stille arbeidsomhet – tegnene på et velordnet liv».

Hauge fortjener å feires i år. Han er på mange måter forut for sin tid, og måtte bøte hardt for det. Fra 1804 satt han i ti år for det meste i fengsel på Akershus, og hans helse ble varig nedbrutt. I 1814 får landet ny og egen grunnlov, der det blir gjort ulovlig å fengsle noen uten lov og dom, slik man hadde gjort med Hauge. Flere av Eidsvollmennene var haugianere. De bidro etter hvert til at Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, og forsamlingsretten ble gjort gjeldende. Det åpnet igjen for et sterkt grasrotengasjement innenfor samfunnslivet, både kristen virksomhet og politisk arbeid. Når så parlamentarismen innføres i 1884 og stemmeretten utvides utover 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, er landet beredt til det. Norge var ikke en nasjon av analfabeter, men i stedet et land med bibel og oppbyggelige skrifter og leseferdighet i de fleste hjem. Det hadde ikke minst Hans Nielsen Hauge bidratt til. Han forkynte at det viktigste for et kristent menneske var å bruke de evner Gud hadde gitt en, leve rett og godt og nyttig, og alltid strekke seg etter å nå videre i kunnskap og sunn, kristen livsførsel.

Kommentarer til denne saken