Gå til sidens hovedinnhold

I 2020 er det ikke lenger noe som heter «en ufarlig konspirasjonsteori»

I gamle dager var konspirasjonsteorier ansett som morsomheter forfektet av eksentrikere uten politisk makt. I 2020 er det ikke lenger noe som heter en ufarlig konspirasjonsteori.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nyhetsoppslagene om USA og den sittende presidenten når stadig nye høyder. Siste nytt er at Trump har retweetet en konspirasjonsteori ved navn QAnon som hevder at demokratene og regjeringen utgjør et nettverk av satanistiske pedofile som driver global sexhandel med mindreårige barn. Da presidenten ble konfrontert med dette under valgkampanjen, var det imidlertid ingen beklagelse å finne. Istedenfor hevdet han at han bare retweetet teorien slik at «folk selv kunne bestemme hva de ville tro på».

Hvilken effekt en slik retweet fra presidenten har på den amerikanske befolkningen er vanskelig å si. Undersøkelser utført av America Research Center og Pew Research Center tyder imidlertid på 16 % av dem som har hørt om QAnon tror det er noe sannhet i teorien. Så mange som 50 % av den amerikanske befolkning tror dessuten på en eller annen konspirasjonsteori og 29 % tror at koronapandemien er et resultat av en konspirasjon. Også i Europa har konspirasjonsteoriene fått større rotfeste, og vi har vært vitne til at organisasjoner som «De gule vestene» og «Generation Identitaire» har retweetet konspirasjonsteorier som har inspirert soloterrorister som Brenton Tarrant og Phillip Manshaus. Ifølge Helena Dal, informasjonssjef i Statens medieråd i Sverige er konspirasjonsteoriene også i ferd med å innta svenske klasserom og heller ikke Norge er immun mot denne utviklingen.

Hva kan være årsakene til dette og hvordan beskytter vi oss mot at slike teorier sprer seg?

Konspirasjonsteorier øker i tider med sosial splittelse, økonomisk motgang og politisk mistillit. Historisk sett er de forankret i antisemittisme, og mange teorier skylder fortsatt på jøder, eksplisitt eller implisitt. Hitler og Stalin brukte konspirasjonsteorier om henholdsvis jøder og sabotører for å sementere makten. I vestlige demokratier etter krigen var det imidlertid to brannmurer som forhindret konspiratorisk tenkning i å nå et bredere publikum.

En brannmur var media. Konspirasjonsteorier var ikke vanskelig å finne, men du pleide å måtte lese bestemte bøker, se bestemte filmer, besøke bestemte fora eller snakke med visse mennesker. Med unntak av rykter omkring prinsesse Dianas død og kontroverser omkring vaksiner var ikke mediene med på å spre dette. Så kom YouTube og Facebook og brakte alle mulige teorier til døren til folk. Det var for eksempel takket være videostreaming at 2005-dokumentaren «Loose Change» at mange titalls millioner seere startet tro på forskjellige konspirasjonsteorier omkring 9/11. YouTube-algoritmer og Facebook-grupper lager ekkokamre med enorm kraft til å radikalisere vanlige mennesker. Ved å legge til rette for spredning av desinformasjon, og evnen til å organisere seg rundt det, har sosiale medier gjort konspirasjonsteoretikere på en og samme tid både mer banale og mye farligere.

Den andre brannmuren var politisk lederskap. Riktignok har konspirasjonsteorier vært en del av amerikansk konservatisme i flere tiår. Senator og kommunistjeger Joseph McCarthys beskyldte bl.a. Marshall-planen og general George Marshall for å tjene kommunistenes interesser. President Bill Clinton er på sin side blitt beskyldt for å stå bak en rekke drap (The Clinton Body Count) og president Obama ble beskyldt for å ikke være født i USA.

Ved å legge til rette for spredning av desinformasjon, og evnen til å organisere seg rundt det, har sosiale medier gjort konspirasjonsteoretikere på en og samme tid både mer banale og mye farligere.

Inntil nylig har imidlertid dette paranoide verdensbildet ikke vært det republikanske partiets overordnede budskap. Presidenter var mål for teoriene, ikke de som spredte dem. Her stiller Donald Trump i særklasse, som parallelt med at han nekter å forkaste QAnon-teorier, stadig oppmuntrer de tungt bevæpnede høyreekstreme bevegelsene som alle er tilhengere av denne typen konspirasjonsteorier til «å stå klare». Hans kampanjebudskap er faktisk en konspirasjonsteori: Joe Biden er en trojansk hest for en Amerika-hatende klikk av marxister, Antifa og svarte radikale.

Det samme skjer i Europa. I Ungarn og Polen er fantastiske påstander om blant annet George Soros blitt offisielle regjeringsfortellinger. Covid-19-pandemien medfører dessuten at disse teoriene får vind i seilene. QAnon-teorien hevder blant annet at demokratene står bak koronapandemien for å få kontroll over folk ved hjelp av vaksiner og 5G. De mange demonstrasjonene mot koronatiltakene, deriblant i Berlin i august og på Trafalgar Square nå nylig, viser at denne teorien faktisk finner gjenklang blant folk. I tillegg skaper pandemien frykt og usikkerhet både om nåtid og framtid, mens den samtidig tvinger folk til å bruke for mye tid hjemme, alene og online. Personer som allerede har liten tillit til mediene og etablerte institusjoner, søker seg til sider som sprer konspirasjoner og falske nyheter. Når algoritmene fanger dette opp, får de servert enda flere konspirasjonsteorier, som støtter opp om forestillinger folk allerede har. Konsekvensene blir stadig økende usikkerhet rundt hva som er sant og ikke sant, og i siste instans til synkende politisk tillit.

Frem til nylig har sosiale medier slik som Facebook, YouTube og Twitter vært nokså passive med tanke på å forhindre at slike ideer og tankegods sprer seg. Tidligere i sommer gikk de imidlertid ut og sa at de ville forby og slette teorier som oppfordret til direkte bruk av vold. Nå, i etterkant av Trumps nylige retweet av QAnon, har de sagt at de også vil slette teorier som truer eller trakasserer noen ved å antyde at de er medskyldige i en konspirasjon og at de vil slette alle grupper eller sider som åpen identifiserer seg med QAnon.

Spørsmålet er om dette kommer tidsnok, og om det i det hele tatt vil la seg gjøre. Overvåkning av sosiale medier som Facebook, you-tube og Twitter krever enorme ressurser. Det reiser dessuten noen dilemmaer i forhold til om overvåkning er den beste veien å gå for å opprettholde demokrati, når dette gjerne er noe vi assosierer med mer autoritære stater. Undersøkelser viser dessuten at det viktigste våpen mot konspirasjonsteorier er kunnskapsbasert viten, kritisk tenkning og utdanning. Det er ønskelig med mer kunnskap både hos myndigheter- nasjonale så vel som regionale – og i befolkningen for øvrig – om hvordan konspirasjonsteorier brukes strategisk i utenrikspolitikken, og om hvordan de brukes bevisst til å utpeke syndebukker blant minoriteter eller i form av enkeltpersoner for å vinne valg eller skape politisk uro. Dette gjelder også i et land som Norge med generelt sett høyt utdanningsnivå og politisk tillit, men ikke minst i land som USA hvor store deler av befolkningen ikke har annet enn grunnskole.

En ting er uansett sikkert. I gamle dager var konspirasjonsteorier ansett som morsomheter forfektet av eksentrikere uten politisk makt. Trumps tvitring og valgkampanje, anti-lockdown-demonstrantene i Berlin og på Trafalgar Square, og et internett som drukner i desinformasjon, gjør dette betydelig mindre morsomt. I 2020 er det ikke lenger noe som heter «en ufarlig konspirasjonsteori».

Kommentarer til denne saken