«Koronaen». Ikke uventet har Norsk språkråd utnevnt dette til årets nyord.

Helt nytt er det dog ikke. Korona som betegnelse på et virus har eksistert helt siden 1960-tallet, men har tidligere kun vært brukt av forskere. Det endret seg brått i 2020, så ordet fortjener definitivt årets «seriemesterskap».

Covid ble etter hvert en nesten like vanlig betegnelse på viruset, men da hadde koronaen allerede fått festet sine pigger for godt, ikke bare i kroppene våre, men også i språket.

Andre har valgt en annen løsning. Oxford English Dictionary (OED) har for første gang unnlatt å utpeke et «årets ord». OED har overvåket bruken av 11 milliarder ord på internett og konkluderer med at 2020 ikke lar seg oppsummer i "ett, enkelt ryddig ord".

2020 førte med seg et «seismisk skifte» i forekomsten av nye ord og ny ordbruk, mener OED, og de har derfor heller utpekt en serie «årets ord», fra unmute til mail-in, fra koronavirus til lockdown.

Ekspertene i OED har utvilsomt et poeng. På rekordtid har vi lært oss en rekke nye begreper, de fleste av dem knyttet til pandemien, et ord som forresten økte i bruk med 57.000 prosent fra 2019 til 2020.

Skulle jeg likevel velge meg ett ord fra 2020, blir det «frontlinjearbeider». Ikke fordi det ble mest brukt, men fordi det sier mest om oss som samfunn akkurat nå.

I løpet av noen uker i mars og april ble pynten flådd av vårt samfunns arbeidsliv. De vi trodde betydde mest – og som ble lønnet deretter – var plutselig helt uvesentlige. Mens de vi ellers overser ble helt uunnværlige.

Og det dreide seg ikke bare om helsepersonell, plutselig så vi betydningen av butikkmedarbeidere, renholdere, søppeltømmere, hele den delen av arbeidslivet vi kan kalle den moderne arbeiderklasse.

De som oljer samfunnsmaskineriet slik at vi andre kan få våre hverdager til å gå som smurt.

I romjula fortalte AN historien til en av dem, 20 år gamle Maja Elise Sjøstedt som var på jobb på Rema 1000 på Rønvikleira i Bodø 12. mars.

Det var bare timer etter at landet ble stengt ned, og folk strømmet i panikk til butikkene for å handle mat og andre varer.

Helt uten smittevernutstyr og omgitt av mennesker som alle kunne være smittet ble pulsen høy, forteller Maja Elise. Men kundene ble betjent og frykten holdt i sjakk.

Siden ble det bedre, men våre frontlinjearbeidere fikk aldri det valget vi andre fikk: muligheten for å holde seg hjemme, holde seg trygg.

Det som skjedde var en øyeåpner, og ikke bare for meg. Hyllesten satt løst fra begynnelsen av, og varte helt fram til lønnsoppgjørene begynte.

Da fikk de samme gamle gruppene de største lønnsøkningene. Det vil neppe endres når økonomien igjen kommer i gjenge. For sådan er kapitalismen og vår hukommelse er notorisk kort.

Og hvordan skal vi andre holde ut vår tilbakevendende jobbtristesse når vi ikke lenger kan si om jobben at «det er nå i hvert fall bedre enn å jobbe i kassen på Rema»?

«2020 var på mange måter et år som gjorde oss stumme», sa OEDs president Casper Gratwohl til The Guardian rett før jul, «og da er det ironisk at det har vært fullere av nye ord enn noe annet år».

Jeg skal i hvert fall ta med meg ett av disse ordene videre, «frontlinjearbeider», i et romantisk håp om at det kan bli 2021s seriemester i ord. Det er i hvert fall noe.