Hvorfor greier vi ikke redde kloden? Dette er historien om tallene vi ikke forstår eller klarer å forholde oss til. Og blir det til slutt årsaken til at vår fantastiske sivilisasjon faller?

Tenk på deg selv: Hvert år blir du fortalt at dagen hvor vi har brukt opp jordas ressurser for å år kommer tidligere og tidligere. I år var det 28. juli. Og hvis alle skulle levd som nordmenn ville datoen blitt 12. april. Det tilsvarer at dersom alle levde som nordmenn ville vi trenge 3,6 jordkloder. «Huff da!», tenker du kanskje, «men ikke lett å skulle gjøre noe med det akkurat nå», i det du haster til neste møte.

For å redde klimaet sies det at vi må holde global oppvarming under 1,5 grader og i hvert fall under 2. Med dagens politikk er vi på vei til minst 3 grader i løpet av århundret med katastrofale konsekvenser. «Huff da!!», tenker du kanskje, «men ikke lett å skulle gjøre noe med det akkurat nå», i det du trommer sammen av kjapp middag før ungene skal på trening.

Ifølge Verdens Naturfond har antall pattedyr, fugler, fisk, amfibier og krypdyr blitt redusert med to tredjedeler de siste 50 årene. «Huff da!!!», tenker du kanskje, «men ikke lett å skulle gjøre noe med det akkurat nå», i det du endelig kan sette deg ned og se litt tv før du kryper utslitt til sengs.

Alle disse globale og abstrakte tallene kan føles langt borte både i tid og rom. Men de har sin nære og mer lokale motsats. I løpet av de siste 50 årene har livene til oss nordmenn forandret seg radikalt. For eksempel:

  • I 1970 bodde hver nordmann i snitt på 29 kvadratmeter. I dag har vi 58, eller altså det dobbelte.
  • I 1970 eide hver nordmann 181 kg med bil. I dag har vi 745 kg hver, eller mer enn en firedobling.
  • I 1970 gikk det med 750 gram kjøtt for hver av oss i løpet av uka. I dag er det rundt 1,3 kg som er 70 % mer.
  • Hver av oss reiser mer enn 10 ganger mer med fly enn vi gjorde i 1970.

Hvordan ser dette ut for deg? Hvor stor er boligen din? Har du mer boltreplass nå enn da du var barn? Hva med reisevaner sammenlignet med da du var yngre?

Når vi i tillegg tar med at vi er 40 % flere nordmenn enn vi var for 50 år siden, sier det seg selv at det samlede norske miljøfotavtrykket har vokst i alarmerende tempo på tross av at teknologien stadig blir grønnere. Kriserapportene fra forskere og andre fagpersoner ser ikke ut til å nå inn verken til oss forbrukere eller til politikerne som sitter i de styrende posisjonene. Hvorfor blir det sånn?

Dette er komplekse saker, men en relativt enkel ting er som følger: Mange av oss har en tendens til å «makse» ut på forbruket vårt. Har vi råd, lar vi det stå til. Vi kjøper den største og mest fancy boligen, bilen eller dingsen vi klarer.

Og her ligger en nøkkel. Som arbeidstakere har vi blitt mer og mer effektive. Nesten som en slags naturlov sørger teknologiutvikling, ny kunnskap og effektivisering for at vi alle, nesten år for år, klarer å tyne mer ut av arbeidstiden vår. Den stadig økende mengden varer og tjenester vi produserer i arbeidstiden blir logisk nok forbrukt. Av oss alle, i et globalt marked.

Så lenge teknologien, tjenestene eller varene ikke blir tilstrekkelig miljøvennlige, vil fotavtrykket vårt fortsette å øke så lenge vi blir mer effektive på jobb. Eller, så kan vi oppfylle den kjente britiske økonomen John Maynard Keynes, sin spådom. I 1930 forutså han at økt effektivitet ville føre til at vi rundt 100 år fram i tid (altså i dag) ville jobbe 15 timers arbeidsuke med mye mer fritid til å gjøre som vi selv ville. Det ville være tilstrekkelig til å oppfylle alle basisbehov.

I stedet for å følge hans råd, har vi valgt økt effektivitet, mer stress, tidsklemme, økt forbruk og ødeleggelse av miljøet rundt oss.

Men, når hørte du sist en ledende politiker snakke om redusert arbeidstid? I stedet snakker de om farene ved eldrebølgen som kommer, og at vi alle i stedet må jobbe MER i årene som kommer for å finansiere velferden. Og det er nok riktig, dersom vi alle skal forbruke enda mer og samtidig ha råd til velferd.

Spørsmålet er jo om vi ønsker å fortsette på denne stien. Skal vi ha enda mer forbruk, håpe at teknologien skal redde oss, og kanskje bli skviset enda litt hardere av tidsklemma? Eller skal vi gå inn på en sti med mer tid og mindre ting? Da må vi nok ta mye hardere i når det gjelder utjevningspolitikk. Det er en ting veksten har gitt oss mulighet til å neglisjere, den stadig økende ulikheten.

Dette er politikk. Men ikke bare. Politikk lar oss ikke neglisjere den fysiske virkeligheten, nemlig at «business as usual» nettopp IKKE er at alt blir som før. Å fortsette i det samme sporet gir kanskje bare mer ulikhet og stress på toppen av de sivilisasjonstruende miljøødeleggelsene?

Dette, og mer, skal vi snakke om i Lytring på Stormen bibliotek i Bodø mandag 5. september.