Gå til sidens hovedinnhold

Hvorfor er det ingen som krever at Jan Eggum skal gå av som visesanger og levere tilbake Spellemannsprisene?

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Historien, sa Stephen, er et mareritt som jeg forsøker å våkne opp fra», skrev den irske forfatteren James Joyce (1882-1941). Det kunne like gjerne være sagt av Sverre Myrli (Ap). I kjølvannet av #metoo har skrekken for skandaler fått moralens voktere til å overgå seg selv i jakten på historier som kan hefte ved en person.

Arbeiderpartiet har omsider funnet en ny kandidat til vervet om stortingspresident. Det ble ikke den mange forventet, nemlig Sverre Myrli, som ble valgt inn i presidentskapet i oktober. Årsaken er at Ap har funnet noe i Myrlis fortid som kan brukes mot ham. Blant andre småting, som å fortelle en grovis, at han for 25 år siden hadde et forhold til en annen AUF-er. Myrli var 26 år. Damen var 18. Det varte noen måneder, og kvinnen har aldri levert noe varsel, eller klaget. Heller ikke da #metoo-bølget rullet inn over partiet i 2017/2018. Likevel blir det nå altså brukt mot ham. Han er vraket som presidentkandidat, og fratatt plassen i presidentskapet.

Det er forståelig at Arbeiderpartiet er ekstremt nøye på hvem de foreslår til det viktige vervet, den forrige kandidatens miserable karriere som stortingspresident tatt i betraktning. Men der et frivillig forhold mellom to voksne mennesker kan legge en politikers karriere i grus, kan andre oppføre seg på samme måte uten at vi hører et pip. Et par tilfeller kan nevnes her, omtrent like gamle som Myrlis historie, fordi de er allment kjente og omtalt tidligere. Det er flere paralleller: Godt voksne menn, unge kvinner. Menn i posisjoner til å hjelpe de unge damene opp og fram. Unge kvinner som kan komme i et avhengighetsforhold, og som kan føle seg presset til å være med på ting de egentlig ikke vil, fordi mennene er i posisjoner til å gjøre nær sagt hva som helst. Det er selvfølgelig uakseptabelt. At unge kvinner helt frivillig ønsker et forhold til en noen år eldre og mer erfaren mann, og ha glede av det, virker nærmest utenkelig.

Kaia Huuse (som etter min mening har stemme og talent som en middels nordnorsk amatørkorsanger) fikk omsider platekontrakt. Høsten 1997 gikk Huuse i studio med 22 år eldre Jan Eggum som produsent. De ble samboere, og fikk barn sammen, før forholdet tok slutt i 2014. Nå er Eggums utkårede en 27 år yngre sykepleier. En annen gitarkamerat, Lillebjørn Nilsen, hadde tidlig på 1990-tallet et forhold til 27 år yngre, og svært ung, ungdomssekretær i AUF. I forbindelse med en annen politisk skandale, har Anne Larsen selv beskrevet dette som et fint forhold, og i en kronikk påpekt at i Norge finnes det to aldersgrenser: En juridisk seksuell lavalder, og en annen moralsk. Skal vi ta med Sissel Kyrkjebø og 25 år eldre Eddie Skoller i samme slengen?

Hvorfor er det ingen av dagens moralske hylekor som krever at Jan Eggum og Lillebjørn Nilsen skal gå av som visesangere? Hvorfor blir de ikke tvunget til å trekke seg fra Gitarkameratene, og levere tilbake Spellemannsprisene?

En helt annen og blomstrende bransje er godt voksne, for ikke å si menn med lav markedsverdi, som henter purunge «thaibruder» og tar dem med til Bortgjømtgrenda i Nord-Norge. Mennene er i en overlegen maktposisjon. De rår over midler til å løfte den unge vakre – og kanskje hele hennes familie – ut av fattigdom. Mennene blir ikke fradømt all ære; tvert imot belønner og berømmer samfunnet dem fordi den unge kvinnen føder barn, noe som gjør at skolen i bygda opprettholdes. Så berges jobben til læreren også.

Jeg har ikke spesiell sans for godt voksne menn som er sammen med svært unge kvinner, uansett hvilken arena mennene opptrer på. Men jeg klarer ikke å slutte meg til hylekoret som har bestemt seg: Nå skal vi ta dem, politikerne altså. Uansett om det skjedde for 25 år siden. Er politikere en spesiell type mennesker, laget sånn at disse fritt kan settes i gapestokken og fratas all makt og ære, mens det å spille gitar gir moralsk fripass? Dobbeltmoral er som kjent bra. Mister man den ene, har man alltids den andre igjen.

Kommentarer til denne saken