Hvordan står det til med ungdommen, skoleelevene og lærlingene etter korona? Hva med de eldre som har vært isolert fra familie og nettverk? Og hva med de som er avhengige av hjelp til å fungere og leve livet sitt, hvordan har det gått med dem? Ensomhet har vært et stikkord gjennom hele pandemitiden. Vi vet at det også har vært økning av vold i nære relasjoner.

Dette er spørsmål vi vil ta et dypdykk i – og det gjør vi med dem det gjelder.

Helga 10.-12. juni arranger Ungdommens fylkesråd, Rådet for personer med funksjonsnedsettelse, Eldrerådet og Lærlingerådet Generasjonskonferansen med tema “Norge etter korona”. De fire medvirkningsrådene representerer grupper som har lavere representasjon i folkevalgte organ og det er viktig at disse stemmene får komme frem og blir hørt. Generasjonskonferansen har vært arrangert annet hvert år siden 2007 med ulike tema. Møtet mellom disse gruppene har alltid vært preget av god tone og gjensidig respekt.

I år er tema Norge etter korona, med undertemaene ensomhet og vold i nære relasjoner. Vi har alle lest om eldre som er isolert i eget hjem og på sykehjem, om barn og ungdom med hjemmeskole og manglende mulighet til å treffe venner. Vi har hørt om folk med rus og psykiatriske problemer som mister livsviktige tilbud og om personer med funksjonsnedsettelse som ikke har kunnet delta på dagtilbudet sitt eller få den hjelpen de trenger. Mange lærlinger ble permittert. Hvordan gikk det egentlig? Og har det bare vært negativt? Vi hører historiene om ungdom som har opprettholdt et sosialt nettverk gjennom gaming. Om eldre som har lært å bruke iPad og Messenger. Og om de som synes det var greit at livet ble litt roligere. Alt dette blir en del av konferansen.

Sårbare grupper har betalt en høy pris for nedstengningen. Alarmtelefonen for barn og unge, som er et sted man kan kontakte når man opplever vold i hjemmet, hadde en dobling i antall henvendelser. Anmeldelser av partnervold økte med 50%. Fem ganger så mange eldre opplevede sosial isolasjon og spesielt mange kvinner over 80 ble rammet. Mange med funksjonsnedsettelse har opplevd en forverring i fysisk og psykisk helsetilstand. Det er ennå mye vi ikke vet, men det er likevel viktig å stille spørsmålene, og å snakke om erfaringene som vi har gjort på godt og ondt. Det er ikke sikkert at vi får svar nå, men vi får utfordret storsamfunnet om det som er viktige for grupper som lever litt ved siden av. Vi får anledning til å lytte til andres erfaringer og til å lære av det.

Det startet med at ungdomsrådet og eldrerådet arrangerte en felles konferanse, derav navnet Generasjonskonferansen. Etter hvert ble samarbeidet utvidet, men navnet klang godt. Når vi kommer sammen opplever vi at vi har overraskende mye til felles. Hyggelig stemning, høyt under taket og lav terskel for det meste. Men det betyr ikke at temperaturen ikke kan stige og at det kan bli friske diskusjoner. Praten går lett i pausene og ved middagsbordet. Alle har interesse av hva andre er opptatt av og har en gjensidig omsorg.

Generasjonskonferansen handler om mer enn å lære enn tilegnelse av kunnskap. Det er skjemt og alvor. Latter og tårer. Kaffe. Mat og søvn. Vel i hvert fall mat. Søvn kan man ta igjen på søndag. Og nye venner. Olga på 80 år som blir kjent med pønker Per på 17. Otto på 70 som har Regine på 14 til bords. Og praten går lett, og lydnivået er høyt.

Kultur er en viktig del av konferansen. Vi har hatt mange gode kulturinnslag gjennom årene, men i år skal vi lage det selv. Deltakerne skal utfordres til å være med sang bevegelse teaterøvelser og improvisasjon. Noe Allsang på grensen blir det definitivt ikke! Men utfordringer, mestring og særlig latter satser vi på! En ting er sikkert alle kommer til å lære noe, ikke minst vi som arrangerer.

Vi har tro på at dette også denne gang blir bra. Etter drøye to år med pandemi, hjemmeskole og -kontor, besøksforbud, stengte kafeer og eldresentre er det viktig å få en fot i bakken og finne ut hvor vi er – på tvers av generasjoner.