For mange, mange år siden jobbet jeg i vakre Gildeskål som kultursekretær. Jeg skulle skrive en sak til kommunestyret om hvor vidt Gildeskål skulle medvirke i det som senere ble et bejublet kunstprosjekt; nemlig Skulpturlandskap Nordland. Her om dagen fant jeg saken jeg hadde skrevet som begynner poetisk slik: «Alle ønsker å forstå kunst, hvorfor ikke forsøke å forstå fuglenes sang»? Dette sitatet fra Picasso var helt naturlig for meg å bruke i en formell sak til et kommunestyre på begynnelsen av 90-tallet. Og kommunestyret leste saken, behandlet den og vedtok også medvirkning i prosjektet. For de som har levd en stund så huskes nok den engasjerte debatten i etterkant, både rundt verket Den Glømda staden i Gildeskål som kunstneren Jan Håfstrøm står bak, og fra andre Skulpturlandskap- verk rundt om i kommunene i Nordland.

Mitt poeng med denne lille anekdoten er; på 90-tallet var det mulig å skrive om kunstens funksjon som noe likt fuglenes sang. Altså på en måte kunst for kunstens egen skyld. Eller for menneskets skyld. Og ikke noe annet.

Etter nærmere 40 år i kulturfeltet i Nordland synes jeg vi er inne i en periode der vi tilnærmer oss kunst og kultur langt bortenfor fuglenes sang. Når vi i dag snakker om kulturutvikling er det sjelden kunstneren eller kunsten som er i fokus. Vi bruker heller kunst og kultur instrumentelt, som et redskap for å oppnå noe annet. Kultur mot fraflytting, kunst som setter oss på kartet, kultur som attraksjonsfaktor. Det har vært mange offentlige utredninger med slike titler. Og ja, kunst og kultur gir ofte slike resultat. Men slik blir kunst og kultur også gjenstand for økonomiske beregninger. Hva lønner seg, hva får vi igjen for investeringene, osv. Selv om Norge har svært mange flinke kulturaktører og selv om vi nylig har åpnet et nytt Nasjonalmuseum så er min påstand at kulturfeltet ikke har særlig høy status. I alle fall for tiden, og kanskje særlig etter covidperioden.

Og media er dessverre en del av bildet, og skriver ganske lite interessante oppslag som «Se hvem som var på konserten». Selvsagt fordi antall «leserklikk» gir mest penger i kassen. I Nord-Norge er det så vidt jeg vet ikke lengre aviser med egen kulturjournalist. Allikevel, det hadde vært både fint og viktig om media tok opp bruken av offentlige midler til kunst og kulturprosjekter, men da bør det være mer substansielt enn «Så mye kostet forestillingen»-oppslag. Sjekk gjerne ut kostnader, men snakk også med kunstnere som medvirker, gå inn i det som fremføres og se om det kan være et budskap der, noe som forundrer, som gleder, som irriterer. Og skriv det! Å bare se på bildeserier er egentlig fordummende i lengden.

I dag er det færre og færre kommuner som har en egen kultursjef. Kulturmidler i kommunene reduseres. Coviden satte midlertidig og i noen tilfeller endelig punktum for en del utøvere, publikumsoppslutningen har gått tilbake. I skoleverket er estetiske fag ansett som mindre viktige, i alle fall blir de nedprioritert i forhold til andre «nødvendige fag». Og det til tross for at forskning viser at det er en klar sammenheng mellom estetisk erfaring/kompetanse og resultater i andre fag.

Jeg er ikke så sikker på at jeg i dag kunne ha skrevet om kunst og fuglenes sang uten å bli latterliggjort i sosiale media. Kunstens egen verdi og kulturens egen kraft nevnes sjelden i kulturpolitikken eller i samfunnsutviklingen.

Jeg tror det er en dimensjon vi ikke må slutte å løfte frem. Vi trenger kunst først og fremst for å forstå oss selv og verden- på nytt og på nytt. Vi trenger opplevelser og erfaringer som får oss til å erfare undring, refleksjon, kjenne på alle slags følelser. Slik blir vi til mennesker som tenker, til samfunn som tenker. Og da blir forhåpentligvis heller ikke handlingene våre tankeløse.

Bodø og Nordland nærmer seg 2024, året da vi alle skal ta del i Bodø og Nordland som europeisk kulturhovedstad. Jeg tenker at vi her har en fantastisk mulighet til å løfte kunst og kulturfeltet. Fylket vårt – og hele landsdelen – har så mange veldig spennende og flinke skapende kunstnere og utøvere som vi må få til å medvirke i denne utviklingen. Men også alle de som opplever kunst, eller for ikke å si enda ikke opplever kunst må få ta del i Bodø og Nordland som europeisk kulturhovedstad. Men da må kunstens egen kraft få spille hovedrollen i det vi gjør. Kunst må skapes, kunst må formidles, oppleves, gledes, foraktes, diskuteres, gi oss håp, ta oss et stykke videre i vår menneskelighet. Det bør også Bodø2024 legge til grunn i alt det som planlegges og gjøres de neste to-tre årene. Først kunst som den menneskelige nødvendighet det er. Så kommer forhåpentligvis attraksjon, bolyst og de andre bra tingene som en følge av dette.

Vi trenger fuglenes sang. Vi trenger kunsten.