Gå til sidens hovedinnhold

Hvilket land vil vi være?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hva er Norge? Er Norge samlingen av de statlige institusjonene rundt Karl Johan midt i Oslo; Stortinget, Slottet, regjeringskvartalet, Høyesterett og Universitetet? Eller er Norge det utrolige mangfoldet fra Setesdalsheiene til Finnmarkskysten, fra Utsira til Holmenkollen?

Ser du Norge utenfra, i et satellittperspektiv, så har Norge to kjennetegn. Langt mot nord. Enorme havområder. Norge er nord og Norge er hav! I Nord-Norge er dette aller tydeligst. Det gir oss enorme muligheter. Fra fisk, olje og skipsfart. I framtiden også fra havvind og mineralske ressurser på havbunnen. Men det preger også våre utfordringer. De enorme avstandene og den spredte bosettingen. Det er like langt fra Oslo til min hjemby Vardø, som fra Oslo til Roma.

Internasjonale undersøkelser viser at Norge er et av landene med minst forskjeller. Vi har utviklet en samfunnsmodell hvor alle betaler skatt etter evne, til et fellesskap som gir alle den samme mulighet til grunnleggende velferdsgoder som utdanning, helsetjenester og eldreomsorg. Norge er likt!

Men samtidig er Norge forskjellig! Med utallige små, levende samfunn rundt i hele landet. Med ulike særpreg ut fra hva stedene er sprunget ut av. Henningsvær og Vardø ut fra århundrer med fiskerivirksomhet. Elverum og Levanger ut fra tømmer. Haugesund og Farsund ut fra skipsfart. Røros og Kongsberg ut fra bergverk. Rjukan og Årdal ut fra vannkraft. Stavanger og Stord ut fra olje. Levende kulturer. Levende mangfold.

Samtidig har det vært en bevisst norsk politikk å ta vare på mangfoldet. Målet har i årtier vært å «bevare hovedtrekkene i bosetningsmønsteret». Fordi mangfoldet har vært sett som en kvalitet. Og med respekt for at menneskene har tilknytning og identitet. Forskjellen til Sverige er slående. Når du kjører gjennom Sverige ser du skog. Ikke mennesker og levende samfunn.

Vi gledes over vekst i reiselivet. Hurtigruta fylles med turister som vil se kysten. Men også Chile har lang kyst. Strekker seg ned mot sør som Norskekysten strekker seg mot nord. Men menneskene reiser ikke på samme vis til Chile. De reiser til Nord-Norge for å se levende samfunn. Mennesker som utnytter de lokale ressursene. Som bygger landet. Som er Norge.

Samtidig er utfordringen overveldende. Folketallet i deler av Nord-Norge har falt dramatisk. Og utfordringen øker. I store deler av Distrikts-Norge anslås videre nedgang.

Vi kan trekke på skuldrene å si at det dessverre er en internasjonal trend. Men det er også en internasjonal trend at forskjellen mellom rike og fattige øker. Det betyr jo ikke at vi slår oss til ro med at det skjer.

I årene framover blir utfordringen større. Ikke minst fordi befolkningsstrukturen endres.

Vi blir flere eldre. Det er i seg selv en utfordring fordi det blir færre yrkesaktive som ikke bare skal betale for, men som også skal utføre helse- og omsorgstjenestene for de mange eldre. Det forsterkes ved at inntektene fra olje og gassvirksomheten vil bety mindre. Det blir mer krevende å betale en enda større regning.

Men i enkelt områder vil i tillegg antall unge gå ned. Enkelte kommuner vil preges av færre innbyggere, og blant dem en flere eldre og færre unge. Det blir rett og slett vanskelig å gi gode nok tjenester, fordi det er for få til å utføre dem.

Utfordringen er særlig stor langs deler av kysten i nord. I nesten alle kystkommunene i Finnmark er folketallet over tid blitt halvert. Halvert. Hus står tomme. Butikkvinduer er mørke.

Dette reiser to spørsmål:

Den ene er hvordan befolkningsnedgangen kan stoppes. Den andre er hvordan vi skal gi alle innbyggerne gode velferdstjenester uavhengig av hvor de bor.

Dette møtes i forbausende stor grad med et skuldertrekk. Og påstand om konflikt mellom by og land.

Men, dette er et helt annet og mye større spørsmål: Det er et spørsmål om hvilket land vi vil være.

Er politikkens og nasjonens oppgave å skape et samfunn som er mest mulig effektivt, tjener mest og bruker minst? Om å gjøre oss mest mulig lik London og Paris?

Eller er oppgaven å forvalte et samfunn som tar vare på det særpreget og det mangfoldet av regionale kulturer som Norge består av. Ta videre det mangfoldet som ER Norge.

Hvor lenge er det siden vi har sett ambisjonen om å «bevare hovedtrekkene i bosetningsmønsteret»? Det formuleres ikke lenger som et mål. De distriktspolitiske virkemidlene er svekket og endret. Bevilgningene til bedriftsrettede virkemidlene i distriktene var i 2002 på 741 millioner kroner. I 2019 var bevilgningen til slike låne og tilskuddsordninger på vel 318 millioner kroner.

Men nedgangen i Distrikts-Norge er ikke en naturlov. Nedgang kan møtes. Muligheter kan utnyttes. Det er krevende. Men det er også et spørsmål hva vi vil. Skal vi nå gå over i en fase hvor målet er avgrenset til å gi de eldre som blir igjen i utkantene brukbare tjenester. Eller har vi en ambisjon om utvikling. For å bevare Norge slik det er. For å være et land i nord og ut mot havet. Ikke bare i byene.

Etter krigen bygde regjeringen opp det som ble kalt Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri. Finotro. De tok i bruk det nyeste nye.

Da Håkon Kyllingmark åpnet kortbanenettet var det ikke for at det var spennende å fly. Det var for å korte avstander. Skape utvikling. Sikre bosetting. Det var jo ikke selvsagt at Norge skulle bygge kortbaneflyplasser, selv om Canada og Australia fløy med små fly. Det var et valg. Basert på vilje.

Nå er vi i en tid hvor teknologi gir områder som Nord-Norge mulighet for et kvantesprang. For hva er Nord-Norges største utfordring: Avstander. Og hva er særpreget ved ny digital teknologi: Det fjerner avstander. Du kan sitte i Berlevåg og delta i arbeid i Australia eller i Chile i sann tid.

Det kan samtidig lette arbeidsoperasjoner. Mye av det vi mangler helse- og omsorgspersonell til å gjøre, kan utføres gjennom velferdsteknologi. Vi kan løse flere velferdsoppgaver i utkantene selv om forholdet mellom unge og eldre endres.

Vi kan legge oppgaver ut som før måtte gjøres i sentrale strøk. Vi trenger ikke å flytte et helt direktorat ut av Oslo. Ansatte i samme avdeling kan i prinsippet jobbe hvor som helst.

Dette endrer dimensjonene fullstendig. Slik flytrafikken endret Nord-Norge.

Men da må vi ville det. Gjøre det. Vi kan ikke bare tenke at småflyplasser kan endre transportmønsteret. Vi måtte bygge dem. Vi kan ikke bare registrere at den digitale teknologien endrer måten vi lever på. Vi må bruke den – til vår fordel.

Men da må vi bestemme oss for hvilket land vi vil være.

Kommentarer til denne saken