Gå til sidens hovedinnhold

Hvilke ansikter skjuler seg i Gildeskåls kommunevåpen?

Litt om perseptuelle illusjoner og heraldisk design.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg syns Gildeskål er en særdeles vakker kystkommune og det er lett å forstå at både innbyggere, tilreisende og turister setter stor pris på dette landskapet. Det må være et privilegium å bo i slike omgivelser med så stor miljøpsykologisk egenverdi. I tillegg kommer historien og her er det nok å nevne Elias Blix. Nå trenger vel egentlig ikke nordlendinger eller Gildeskåls innbyggere å bli minnet om Elias Blix, mer vi andre nordmenn: Norges første professor i hebraisk, stor Målmann sammen med Vinje, statsråd i Johan Sverdrups Venstre-regjering (1884-88) og formelt ansvarlig for det språklige «likestillingsvedtaket» i 1885 som likestilte landsmål med riksmål. Han var en stor dikter: Nord-Norges «nasjonalsang» (Å eg veit meg eit land), fedrelandssalmen (Gud signe vårt dyre fedreland), en drøss andre salmer, allsangen på 17.mai og ved skoleårets avslutning i mange norske skoler (No livnar det i lundar), samt en rekke oversettelser. En helt sentral politisk, kulturell, kirkelig og intellektuell skikkelse i samtiden og en av dem som skapte det Nye Norge. Elias Blix sitt bidrag til det norske samfunn har Gildeskål grunn til å være stolt av.

Men hva er det med kommunevåpenet? Figuren i hovedmotivet i lys grått fremstiller en drikkepokal/ alterkalk med en lys blåfarge som bakgrunn. På NRK sine nettsider leser jeg at det opprinnelig skal være et sølvbeger brukt i Gildeskål siden 1960-tallet, men med røtter helt tilbake til Nürnberg i Tyskland midt på 1500-tallet. Blåfargen symboliserer havet. Det er en flott motivkombinasjon med interessante historiske røtter.

Problemet er kombinasjon beger/alterkalk og bakgrunn. Dette viser nemlig en velkjent perseptuell illusjon, figur-grunn illusjonen. Den kalles også vase-ansikts illusjonen og ble først beskrevet av den dansk-jødiske psykologen Edgar Rubin (1886-1951. Når vi ser en visuell figur, er det en grunnleggende perseptuell lov at vi ser noe som figur og noe annet som bakgrunn. Dette kan imidlertid alternere. Noen ganger ser vi figuren på en bakgrunn, andre ganger ser vi bakgrunnen som figur. Vi kan imidlertid aldri se figur og grunn ting samtidig – det er enten eller. Figur 1 viser dette. Og det er her illusjonen i kommunevåpenet oppstår: Vi ser drikkebegeret/ alterkalken som figur, men som bakgrunn kan vi se noe som ligner to blå ansikter med nese og munn vendt mot hverandre (Figur 2). Dette alternerer. Noen ganger ser vi drikkebegeret som figur og de blå ansiktene som bakgrunn, andre ganger ansiktene som figur og drikkebegeret som bakgrunn, men aldri samtidig - helt i tråd med Rubins vase-ansikts illusjon. Men hvilke to ansikter skjuler seg her? To barneansikter vendt mot hverandre? To som vil kysse hverandre? Siden den blå bakgrunnen skal symbolisere havet, kan det kanskje være to undersjøiske vesener som ser på hverandre? Hva ser Gildeskåls egne innbyggere i sitt kommunevåpen? Det kunne vært interessant å vite.

Nå syns ikke jeg at verken Gildeskåls kommunevåpen bør endres, men det kan noen gang være lurt å tenke litt på perseptuelle illusjoner og prøve å unngå visuell tvetydighet når kommunevåpen skal designes. Gildeskåls «naturdesign» forblir imidlertid like vakkert og utvetydig.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.