Gå til sidens hovedinnhold

Hva har Norge lært av 9. april 1940?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det umiddelbare svaret som mange vil gi på dette spørsmålet er at Norge er medlem av Nato. At nasjoner sammen er sterk og at forsvarsalliansen Nato skal sikre oss hvis Norge blir angrepet.

Hvis en går denne tanken etter i sømmene finner en noen overraskende oppdagelser. For hva betyr det i praksis hvis det kortet i kortstokken Norge har valgt å satse på er å få hjelp utenfra hvis det skjer noe? Det betyr at hvis Norge angripes, så skal styrker utenfra komme og «kaste fienden på havet». Men hva har skjedd i mellomtiden – fra angrepet skjer og til fienden er beseiret? I denne mellomperioden er mye av kommunikasjonssystemene våre blitt ødelagt. Mobiltelefonene virker ikke. TV-kanalene er borte. Bruer er sprengt. Veier ødelagt. Mange boliger er brent ned. Blokker er sprengt. Bedrifter har mistet evnen til å produsere.

Og verst av alt. Mange av oss er på flukt – hvis vi i det hele tatt lever. Mange unge norske soldatliv er gått tapt. Mange mennesker ligger lemlestet på sykehus. Frykt har overtatt istedenfor trygghet. Lønning inn på konto hver måned er kanskje blitt fremmedord.

Og dette er før hjelpen fra Nato har trukket inn i landet for å renske opp og kjempe fienden ut av landet. Hvor mye skal ødelegges? Hvor mange liv skal gå tapt? Før seieren er i havn? Og hvor er vi når vi skal restarte landet etter at «fienden er kastet på havet»?

Da jeg i ni år tjenestegjorde i Forsvaret på 1980-tallet var begrunnelsen for å ha et sterkt forsvar forenklet sagt at vi skulle ha så godt utstyr og være så gode å skyte på pappskiver at vi med det sikret oss mot å måtte skyte på levende mennesker. Hva for begrunnelse ligger under en slik tenkning?

Svar: At Norge satser jevnt – hele tiden – på å ha et skikkelig og troverdig forsvar – både for dem som jobber der og for oss andre som ikke tenker på dette til daglig. Det finnes to måter å finansiere et forsvar. Enten at en satser på jevne investeringer for å holde en jevn kvalitet oppe eller at en setter penger inn på å bygge forsvar etter hvordan en vurderer trusselnivået rundt seg.

Hva har Norge satset på? Før 9. april 1940 satset Norge på det siste – å følge det umiddelbare trusselbildet rundt oss. Det overraskende er at Norge også i dag satser slik. Norsk forsvarspolitikk fra ca. 1990–2010 har på flere måter gjennomgått en lignende utvikling av det som skjedde fra 1920–1940. Dette er tankevekkende. Ja, kanskje til og med sjokkerende.

Det norske Forsvaret er i dag i en oppbyggingsfase etter å ha ligget nede over flere tiår. Heldigvis har ingen angrepet oss – som i 1940. Men at Norge gjennom disse årene valgte å gjøre seg tilsvarende sårbar for angrep utenfra slik som en gjorde i 1930-årene styrer fram mot spørsmålet: Har Norge egentlig lært nok av 9. april 1940? Skjønner vi egentlig ikke godt nok at ressursene vi rår over sammen med en eventyrlig lang kyststripe kan friste noen?

Jeg tror vi – det norske folk – i større grad må sørge for at vi som fellesskap snakker mer sammen om Forsvaret vårt. De toneangivende ekspertene nede i Oslo mente før 9. april 1940 at alt var trygt for landet. Kanskje er det å ha et skikkelig og troverdig forsvar i landet vårt for viktig til at det norske folk kan overlate dette spørsmålet til sentrale eksperter alene? Kanskje vi må spørre de som jobber i Forsvaret om de opplever at forsvaret henger godt nok sammen? Om Forsvaret har de ressurser en trenger for å kjenne at det en driver med er troverdig? I det hele tatt stille mer spørsmål og snakke mer sammen om Forsvaret.

For er ikke erfaringen – fra skolegården – at den som ikke har høyde i seg til å møte mobbing – på et eller annet tidspunkt kommer til å bli mobbet? Ser maktstrukturene der ute mer avansert ut en dette i det nyhetsbildet vi møter fra verden rundt oss?

Kommentarer til denne saken