Gå til sidens hovedinnhold

Hva gjør vi med Hamsun? Nobelprisvinner og en av verdenslitteraturens giganter, mens også rasist, nazist og landsforræder

Artikkelen er over 1 år gammel

Historien er til for å lære av, ikke for å fungere som krykke for én generasjons behov for å føle seg overlegen i forhold til alt som har gått før.

Apropos Dette er et leserbrev, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ifølge den danske humoristen Storm P. er det vanskelig å spå, især om framtiden. I vår tid er det blitt nesten like vanskelig å spå om fortiden.

Nå har historien aldri vært helt stabil, hver generasjon har en tendens til å skrive sin egen versjon av den, men det er lenge siden vi har opplevd en så sterk historierevisjonistisk bølge som nå.

Det stilles spørsmål ved nesten alle av fortidens helter, enten de heter Churchill eller Holberg, Columbus eller Lincoln. Ingen av dem lever opp til vår tids krav om ideologisk renhet, og statuene av dem bør fjernes fra det offentlige rom.

Dette er en debatt som går over hele verden, i kjølvannet av drapet på George Floyd, og rasisme er hovedanklagen mot de avbildede.

Debatten har også nådd oss, og her bør den gi en ekstra gjenklang.

Den er nemlig et ekko av en debatt - og et dilemma - som har ridd norsk offentlighet siden krigen: Hva gjør vi med Hamsun? Nobelprisvinner og en av verdenslitteraturens giganter, mens også rasist, nazist og landsforræder.

Det finnes noen få gater oppkalt etter Hamsun - en av dem i Bodø - og noen få avbildninger i det offentlige rom. Ellers må vi oppsøke Hamsun i museer, og i bøkene hans.

Dette fungerer som en fornuftig balansegang mellom geniet og forræderen, en balansegang som gjør at vi faktisk kan lære noe av Hamsuns historie, ikke bare bruke den for å understreke hvor mye bedre vi og vår tid er enn hans.

I år er det akkurat 100 år siden Knut Hamsun fikk Nobelprisen i litteratur for boka «Markens Grøde».

Det markeres under årets Musikkfestuke gjennom en visning av filmen basert på boka fra 1921, og et foredrag av undertegnede.

Boka inneholder definitivt rasistisk elementer, og dens grunnideologi ligner svært på Blut- und boden-bevegelsen, en av forløperne for nazismen.

Men avfeier man boka kun som et rasistisk skriftstykke, går man glipp av viktige innsikter i det samfunn Hamsun levde i.

Boka ble nemlig hyllet av et samlet anmelderkorps, også på den politiske venstreside, for sin samfunnsoppbyggende historie. Den ble en gigantisk salgsuksess og oversatt til en rekke språk.

Hamsun ble også den første forfatter som fikk Nobelprisen for ett, enkelt verk. Hans tidligere bøker hadde gjerne kritisert det moderne samfunn, og ble ansett som for negative.

Men nå kom endelig en bok som var oppbyggelig og positiv, eller «idealistisk» som var et av kravene i Nobels testamente.

En bok med klare rasistiske trekk og hvis hovedbudskap er kolonialistisk (jorda tilhører den som dyrker den, derfor har hvit sivilisasjon rett til å fortrenge nomader fra deres landområde i Sameland - eller Afrika) dyrkes altså som oppbyggelig, idealistisk og forbilledlig litteratur av både folk og eliter.

Det sier oss mer om det norske samfunn på den tiden enn om Hamsun.

Boka har selvfølgelig en rekke andre egenskaper også, de som gjør den til litteratur i verdensklasse, og en opplyst debatt må ta hensyn til begge deler.

Hvis ikke berøver vi oss selv den innsikt i historien som gjør det mulig å forstå vår egen tids røtter.

Dette handler ikke om statuer eller ikke, dette handler om evnen til å ha to tanker i hodet samtidig.

Det er mulig å diskutere plasseringen av enkeltstatuer, uten å samtidig dele verden inn i enkle kategorier der alle historiske personer enten er onde eller gode.

De fleste av dem var selvfølgelig en blanding av begge, og det er mulig å hylle det gode i dem uten samtidig å godta det onde.

Vi har langt på vei klart det med Hamsun. Det tok sin tid, men det betyr at vi i dag både kan nyte de gode sidene ved hans bøker og lære av de dårlige.

Det bør være fortidens fremste funksjon, heller enn å fungere som krykke for én generasjons behov for å føle seg overlegen i forhold til alt som gikk før.

For riktignok har Storm P. rett i at det er særlig vanskelig å spå om framtiden, men en ting er sikkert: Om 100 år vil folk både le og grøsse over ting vi gjorde i dag, og selv syntes var svært så smart.

Kommentarer til denne saken