2022 går antakelig inn i historien som Russlands annus horribilis. Verdens største land er ikke lenger en stormakt som, med noen få militære styrker, kunne holdt sin viktigste nabo, Ukraina, nede: Utenfor Europa og utenfor det transatlantiske forsvarssamarbeidet med USA og NATO. Russland kan heller ikke dra fordelen av de tette forbindelsene til Tyskland, verdens fjerde største økonomi. Ei heller fryde seg over europeisk krangling og indre splid – eller USAs dreining mot Asia.

Ukrainakrigen har i stedet vist oss én ting: Russerne har begått en rekke utilgivelige strategiske tabber. Som at de svenske og finske randstatene, selve bufferen i Nord-Europa, er skremt inn i USA-folden. Og at limet blant 30 vidt forskjellige NATO-land er sterkere enn på lenge. Og at selve erkerivalen, USA, igjen er tilbake i Europa. Men denne gangen med enda flere styrker, og enda fastere lederskap. I tillegg vil den tyske krigsmaskinen, som under siste krig forårsaket døden til om lag 26 millioner sovjetborgere, få større økonomisk armslag i årene som kommer.

Ikke siden andre verdenskrig har Russland vært så svake og sårbare som de er i dag. Putin og kretsen rundt han har gjort Russland til en pariastat i Europa. Politisk isolert og militært avmagret. Isolert gjennom det mest omfattende sanksjonsregimet som Vesten noen gang har lagt på et naboland. Avmagret gjennom de største tapene som russiske styrker har lidd siden Fedrelandskrigen i 1941–1945.

Hva betyr så dette for sikkerheten i nord? Er vi tryggere nå som russerne ser ut til å ligge med brukket rygg? Eller er naboen i øst, verdens største land, bare mer paranoid, mer desperat, og dermed mer uforutsigbar?

Hovedproblemet til nordlendingene er geografien, fordi de ligger tett opptil atomstyrkene på Kolahalvøya. For ettersom russiske styrker slites ned i møtet med rundt en kvart million ukrainske soldater, i Europas nest største land, så skjer det noe i nord: den relative betydningen av Putins kjernefysiske styrker øker. Særlig i norske nærområder. For det er her de viktigste atomvåpnene ligger gjemt. Dypt nede i de sju strategiske undervannsbåtene som holder hus på vestsiden av Murmanskfjorden, ikke langt fra Storskog i Finnmark.

Nå behøver ikke atomstyrkene nødvendigvis å bli et problem. I hvert fall ikke så lenge Russland holder seg unna kanten av stupet – der de eksistensielle krisene ligger på lur. Men vi vet jo aldri. For hva skjer om Ukrainakrigen spiller inn på russisk territorium? Vil vestlig våpenhjelp til Ukraina bli ansett som en bevisst strategi for å svekke Putin og den russiske styringsevnen? Heldigvis har ikke russerne territorielle krav mot Norge. Det russerne frykter fra Norge er nok heller at det kan befinne seg offensive styrker på den norske siden av grensen; avanserte fly eller missiler som på kort varsel kan true med å slå ut viktige deler av den russiske andreslagsevnen. Altså evnen til å gjengjelde et atomangrep som eventuelt måtte komme fra amerikansk side i en krisesituasjon.

Det er derfor norske myndigheter er usedvanlig opptatt av forutsigbarhet i nord. For på den måten gis ikke russerne noe påskudd for å gå på tå hev. Eller å øke beredskapen i norske nærområder. For det Norge ikke ønsker er en slags «tit-for-tatt» logikk: en eskalerende spiral der USA og Russland hele tiden svarer på hverandres militære utspill. Sågar i det området som tilfeldigvis også er AS Norges pengebinge – vårt viktigste strategiske nærområde, der det årlig hentes ut milliarder av kroner i olje, fisk og gass.

Kanskje var det derfor Solberg-regjeringen sa nei til den amerikanske forespørselen i 2018, om å knytte radarene til de norske fregattene inn i det amerikanske rakettskjoldet? Rett og slett fordi det ikke var i norsk interesse? For hvis Norge ble en integrert del av USAs rakettskjold i Barentshavet ville det svekket overlevelsesevnen til Putins atomubåter. Og dermed også troverdigheten i den russiske gjengjeldelsesevnen, i tilfelle det oppstår en krise i forholdet til USA. Dermed er vi ved kjernen i nordnorsk sikkerhet: samtidig som myndighetene har stått last og brast med vår viktigste allierte, USA, i blant annet Afghanistan, Irak, Libya, Syria og i spørsmål rundt Ukraina, så forfølger også Oslo sine egne interesser. I nord dreier dette seg om å holde seg inne med USA, men helst på en måte der russerne ikke føler seg truet. Dette er ekstra viktig i dag. For følelsen av sårbarhet er antakelig er langt fremme i pannebrasken til mang en russisk styrkesjef på Kola. Og da er veien kort til misforståelser og feiltolkninger. Å unngå at spenningen fra Ukraina skyller inn over nordområdene blir derfor ekstra viktig.

Men da er det også viktig å huske på én annen ting: norsk beroligelse må gjøres på måter som ikke kommuniserer svakhet eller ettergivenhet. For i dagens sikkerhetspolitiske klima er det bare ett språk Putin skjønner. Og det er maktens språk: at makt må møtes med motmakt. Sånt sett er kanskje den største sikkerhetsutfordringen for innbyggerne i Nord-Norge dette: landets egne myndigheter har ikke mange nok militære styrker til selv å ha god situasjonsforståelse i de norske nærområdene. Det er med andre ord for få marinefartøyer, overvåkningsfly, mannskaper, reservedeler og støttefunksjoner tilgjengelig for at landet selv skal ha kontroll utenfor egen kyst. Dette ble best beskrevet av foregående forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen. Etter Krimanneksjonen i 2014 hevdet han at det var skapt et vakuum i nord. Og at dette vakuumet ble fylt av andre enn Norge. Dermed blir det norske forsvaret nødt til å outsource viktige forsvarsoppgaver til amerikanerne. Som for eksempel patruljering av norskekysten og havområdene utenfor. Eller stasjoneringen av amerikanske marinesoldater på rotasjonsbasis i norske leire mellom 2017 og 2020.

Svakhet i egne rekker kan ses på som den fremste sikkerhetsutfordringen for Norge. Ikke fordi vi står i fare for å bli angrepet av Russland, men fordi russerne vil være opptatt av å slå ut de offensive styrkene som eventuelt måtte komme til Norge. Og som i uforutsigbare krisetider kan oppleves som en utilbørlig trussel. Særlig for et stadig mer autoritært regime som nok er litt nærmere stupet enn det de selv er bekvemme med.