Hvem satte fellen? Legaliseringsbevegelsen! (og Venstre)

Hvem hjalp Høie å holde pennen? Venstre! (og legaliseringsbevegelsen)

Legaliseringsbevegelsen består av et utvalg foreninger som selv liker å kalle seg brukerorganisasjoner, et knippe ungdomspolitikere og ikke minst partiet Venstre. Høie har pleiet tett kontakt med disse såkalte brukerorganisasjonene og selvfølgelig regjeringskollega Venstre. Denne tette kontakten beskriver Hanne Cecilie Widnes, generalsekretær i I.O.G.T. Norge, meget treffende som «For mye dus i reform om rus» i en artikkel i Vårt Land 23. 2. 2021. Jeg regner statsråd Høie som en relativt oppegående politiker som er i stand til å gjøre sine egne vurderinger om hva som er god ruspolitikk i Norge. Derfor er det han og Regjeringen som må bære ansvaret for det forslag som er lagt fram for Stortinget om ny ruspolitikk i Stortingsprop. 92L. Det framstår allikevel klart at han i stor grad har latt seg påvirke av – og heretter bruker jeg samlebetegnelsen som er forklart ovenfor – legaliseringsbevegelsen i prosessen fram mot og under utarbeidelsen av forslaget.

For legaliseringsbevegelsen er en generell avkriminalisering av det både det som de, den ansvarlige statsråd og leder i Venstre kaller «små mengder» narkotiske stoffer, kun trinn 1 i en 2-trinnsrakett. Neste trinn er legalisering av cannabis og kanskje flere narkotiske stoffer. Legaliseringsbevegelsen har noen billige argumenter også for legalisering, men de skal få ligge uimotsagt i denne omgang. Nå er det en generell avkriminalisering det står om og de mest brukte argumentene er (1) å redusere antall overdosedødsfall, (2) at straff oppfattes stigmatiserende, (3) at avhengige må få bedre helsehjelp og (4) at norsk narkotikapolitikk har feilet.

La oss ta argumentene i omvendt rekkefølge med argument (4) først. Hvordan har norsk narkotikapolitikk feilet når norske ungdommer er blant dem som bruker minst narkotika i europeisk målestokk? Ja, overdosetallene er høye. Men vent litt, jeg kommer tilbake til det. Den europeiske skoleundersøkelsen (ESPAD) 2019 viser at norske skoleelever i 15-årsalderen ligger i nedre del av skalaen når det gjelder bruk av cannabis siste 30 dager. Faktisk 9. nederst av totalt 35 europeiske nasjoner. Uansett om man velger bruk de siste 30 dager, siste 12 måneder eller det som betegnes som høyrisikobruk, ligger det legaliseringsbevegelsens framstiller som en solskinnsnasjon hva angår ruspolitikk vesentlig høyere. Faktum er at i samme undersøkelse fra 2015 lå Norge 3. nederst. Men det var før legaliseringsbevegelsen og unge Venstre satte i gang sine legaliseringskampanjer og hvor cannabis ble ufarliggjort. Det var også før diskusjonen om avkriminalisering tok til.

Argument (3) er helt berettiget og det skjer i dag ved hjelp av ruskontrakter med påtaleunnlatelse og også frivillige ruskontrakter, for rekreasjons- og festbrukere som har blitt avhengige eller ikke. Men dette hjelper ikke de tunge rusavhengige. De må få både bedre helsehjelp og bedre ettervern, men det får de ikke med en generell avkriminalisering.

Argument (2) om at straff er stigmatiserende kan vel ingen bestride. All straff er stigmatiserende for alle, men vi kan da ikke avkriminalisere blindt av den grunn. Dessuten opplever mange «trusselen» om bot og rullebladsanmerkning som et viktig insitament til å fullføre en ruskontrakt, for så å kunne fortsette med livet igjen. Uten rusklampen om sjelen og en hjerne i ruståke. Argumentet med at lovbrytere risikerer straff er også normdannende og derfor viktige rettesnorer for alle i samfunnet.

Argument (1) med å redusere overdosedødsfall er kanskje det merkeligste argumentet for en generell avkriminalisering. Ja, kanskje kan vi unngå noen ytterst få dødsfall blant uerfarne brukere som prøver et narkotisk stoff for første gang og det er bra! Men da trengs ikke en avkriminalisering av slike mengder som forslaget til Stortinget innebærer. Da hadde det vært tilstrekkelig med én til to brukerdoser. Det motsatte av hensikten er faktisk en reell mulighet, at overdosedødsfallene kan øke. Som et apropos kan nevnes at den norske selvmordsstatistikken er mer enn dobbelt så høy, men her er det ikke noen høylytt argumentasjon for reformer.

Så litt om det Statsråden, leder av Venstre, politikere fra Høyre og Venstre, samt flere i legaliseringsbevegelsen hevder er «små mengder». Forslaget innebærer at man helt uten risiko for straff kan ha på seg i form av brukerdoser: Heroin 10 (Kripos tolker mengden til 30), kokain 20 (80 for ikke tilvendt/ikke avhengig bruker), amfetamin 8 (rent stoff 20), GHB 10, LSD rent virkestoff 10, MDMA 5–6 og cannabis ca. 30. Alt dette samtidig. Rustelefonens definisjon av vanlige brukerdoser er lagt til grunn unntatt for heroin og cannabis. For cannabis er det lagt til grunn gjennomsnittsinnhold av THC på 28 % fra Kripos analyser av beslag av stoffet i 2019. Så inneholder Regjeringens forslag en vesentlig høyere terskelverdi for påtaleunnlatelse. Hva påtaleunnlatelse innebærer har Regjeringen gjort et forsøk på å avklare i forslaget sitt, men den forklaringen var svært ullen. Da blir spørsmålet: Er de terskelverdier som er foreslått avkriminalisert å betrakte som «små mengder» slik det hevdes fra bl.a. statsråd og leder i Venstre? Statsråd Høie med ansvar for Helse og Omsorgsdepartementet ønsker altså å avkriminalisere betydelige doser av de mest kjente narkotiske stoffene. Stoffer som har et betydelig skadepotensial ved bruk over tid, i noen tilfeller ved første gangs bruk og som i ytterste konsekvens kan ta liv. Dette føres i pennen og selv om den er påholden, av en statsråd med ansvar for helse og omsorg.

Det må også dveles litt ved begrepet stigmatisering som bl.a. ble brukt av leder i Venstre om straff for narkotikalovbrudd. Hvis dette er et vektig argument, bør Venstres leder ta Statsråden i skole om temaet. I en artikkel i Dagbladet 17.2.2021, uttaler han: "- Hovedregelen er at rusavhengige ofte er utsatt for store overgrep, vold, manglende omsorg i barne- og ungdomsårene. Det verste å tenke på er at dette er barn og unge som er blitt utsatt for den mest alvorlige kriminaliteten et menneske kan bli utsatt for. I sine mest sårbare år. Så blir konsekvensen at de begynner å ruse seg. Så er samfunnets reaksjon å straffe dem for konsekvensen av de kriminelle handlingene de er blitt utsatt for. Det er det aller vanskeligste å tenke på med dagens system.»

Her er et klassisk eksempel på stigmatisering. Selv om dette kan være eller er gjeldende for noen, tar han her alle over én kam. Statsråden stigmatiserer på det groveste både brukere/avhengige og pårørende. Et grovt overtramp fra en statsråd uavhengig av ansvarsområde. Man kan ikke la være å spekulere i om dette utsagnet kan tilskrives en effekt av honningfellen eller eget påfunn. Realitetsorientert er det ikke all den tid vi opplever en normalisering av både utprøving og bruk av narkotiske stoffer blant ungdom og unge voksne, noe også debatten og argumentasjonen rundt den nye rusreformen har bidratt til. En slik utvikling vil føre til at flere blir avhengige, flere pådrar seg fysiske og psykiske skader og at noen mister livet.

Jeg registrerer at Statsråden for helse og omsorg er bekymret for smittespredning og virusmutasjoner i forhold til covid-19-pandemien og det med rette. Men hva med konsekvensene av Statsrådens eget forslag om generell avkriminalisering at ikke små, men store mengder narkotika? Føler ikke Statsråden bekymring for konsekvensene av dette? For dette vil få konsekvenser både for dagens og framtidens ungdom. Det vil få konsekvenser for framtidens foreldre. For utdanning og frafall i videregående skole. For arbeidslivet. For familier og for samfunnet generelt. Dette kan medføre samfunnsøkonomiske konsekvenser langt utover det regjeringen forhåpentlig har kalkulert med at en slik rusreform de foreslår vil koste i kompetanseoppbygging og drift i årene framover. Hadde det ikke vært en bedre løsning rent samfunnsøkonomisk og etisk å videreutvikle og forbedre dagens ruspolitikk? Heller bruke ressurser på å forbedre helsehjelp og oppfølging til våre tunge rusmisbrukere? Beholde straff og rullebladsanmerkninger som insentiv til å fullføre ruskontrakter og med det få muligheten til et normalt liv for avhengige, men ikke tunge rusmisbrukere? Hva med å prioritere forebyggende arbeid og informasjonsspredning framfor å avkriminalisere? Med informasjonsspredning menes faktainformasjon som også inkluderer stoffenes skadepotensial over tid. Ikke slik som kampanjer legaliseringsbevegelsen kjører som enkelt kan oppsummeres som «ta det på riktig måte og i riktig mengde så går det bra». Ja, da kan man berge livet, men det går ikke bra. Alle narkotiske stoffer er skadelige og kan ved gjentatt bruk ødelegge et liv.

Jeg setter min lit til at det vil være et tilstrekkelig antall voksne til stede i Stortinget når Regjeringens forslag til rusreform kommer til avstemming, slik at denne galskapen kan stoppes.