I 1935 fikk den tyske journalisten Carl von Ossietzky fredsprisen. Han avslørte bl.a. nazistenes krigsforberedelser (Hitler og kompani plasserte ham derfor i en konsentrasjonsleir der han senere døde). Nazistene var rasende; behandling av innbyggerne er et indre anliggende. Hitler ble forsikret om at Norge respekterte dette. Nazistene kunne derfor fortsette å fengsle, torturere og drepe opposisjonelle og jøder uten Norsk innblanding. Handelen med Tyskland blomstret – og det var jo det viktigste.

Så gjentar historien seg; det går 75 år og fredsprisen blir tildelt den kinesiske opposisjonelle Liu Xiaobo – og det «tar fyr» i de kinesiske styresmaktene. De vil ha seg frabedt innblanding i hvordan de håndterer egne innbyggere. Liu var allerede plassert i fengsel. Som straff for innblandingen ble handelsforbindelser med Norge skrotet. For å få disse gjenopprettet måtte Norske styresmakter beklage på det sterkeste fredspristildelingen - og de måtte også love at noe slikt ikke skulle gjenta seg; Norge skulle respektere at behandling av kinesiske borgere er et indre anliggende. Det kinesiske kommunistpartiets despoter kan derfor fortsette å torturere og drepe opposisjonelle og andre som truer deres maktposisjon - uten reaksjoner fra de «moralsk høyverdige» Norske styresmaktene (som heller ikke tør å vedkjenne seg vennskapet med den tidligere fredsprisvinneren Dalai Lama). Hovedsaken er at vi får handle med kineserne; at oppdrettsmillionærer får solgt den flybårne laksen til kjøpesterke kinesere.

Inkludert i Norges frenetiske logring for kinesiske despoter er vår utviklingsbistand på ca. 100 millioner årlig. Kina er en økonomiske stormakt som ved «kreativ bokføring» blir klassifisert som utviklingsland. Det blir spennende å se hvilke nye diktatorstyrte land vi skal pleie servile vennskapelige forbindelser med. Det blir stadig flere av dem.

Verden er rar --.