Helsevesenet i unntakstilstand

Et venstrehåndsarbeid: Kronikken er skrevet med venstre hånd, etter at Knut Eide brakk den høyre og fikk et meget vellykket møte med norsk helsevesen.

Et venstrehåndsarbeid: Kronikken er skrevet med venstre hånd, etter at Knut Eide brakk den høyre og fikk et meget vellykket møte med norsk helsevesen.

Av
DEL

KronikkÅrets 17. mai ble veldig annerledes for oss alle. Også for undertegnede. Da fikk jeg et blidt møte med det norske helsevesenet, etter et noe ublidt møte med moder jord i form av en steintrapp.

Etter en liten opptreden i herværende avis’ TV-sending grunnlovsdagen forlot jeg Stormen kulturhus. På hjørnet mot Sandgata, ligger en kloning av en steintrapp. Med fire lave trinn, som er så lange at man på enkelte må ta to skritt for å forsere trappen. Men verst av alt er at det er åpenrom under hvert trinn. Der fikk jeg tåen på en sko fast, og falt fremover i betongen. Via en litt vanskelig sykkeltur hjem gikk turen via legevakta og så til sykehuset.

Nå er helsevesenet i Norge sterk preget og tilpasset pandemien. Byens sykehus minte denne helligdagen om et spøkelseshus nesten uten et levende individ. Etter noe traving i korridorene fant jeg akuttmottaket. Jeg ble registrert, røntgenfotografert og midlertidig gipset. Et komplisert brudd i høyre håndledd skulle opereres. Men planlagt inngrep ble etter hvert utsatt til den 18. Med en nærmest selvlysende nygipset hånd stikkende ut av dressjakken og med 17. maisløyfen flagrende i brisen ruslet jeg hjem.

Mandag ble jeg innkalt til å behandling klokken 13.00. Det var et strikt koronaregime ved sykehuset. Ingen slapp inn uten legitimt ærende. Via blodprøve, møte med ortopedisk kirurg, og diverse andre tester ble jeg klarert. Og her må jeg skyte inn. For 30 år siden brakk jeg samme håndledd. Den gang var informasjonen absolutt mangelfull, og vakthavende ortoped direkte umusikalsk. Her har helsevesenet virkelig forbedret seg. Rett nok var turnuskandidaten som skrev meg inn i overkant grundig. På avdelingen var det en sykepleierstudent som med noe plunder montert en veneflon. Hun bekreftet etterpå at dette var hennes første. Greit nok. Det skal læres, jeg skal sikkert venefloneres senere i livet. Da er det greit at noen kan prosedyren.

Det var kun tre av tjueåtte sengeposter som var i bruk på min avdeling. Det merket man. De på jobb hadde godt om tid til oss som var innlagt. Ved 21.30 tiden ble jeg trillet inn på operasjonsstuen. Der var det mange å forholde seg til, alle presenterte seg med fornavn, men alle som en var kun to øyne over en grønn maske så det gikk litt i ball for meg. En kvinne utmerket seg. Anestesilegen. Her var det virkelig snakk om rett person på rett sted. Rolig og behagelig ble jeg forklart prosedyrene. Etter vel en halvtimes forsøk på å lokalbedøve høyre arm gikk vi over til plan B: Narkose. Like etter ble alt svart.

Bortimot klokken to om natten våknet jeg ved at en sykepleier fortalte meg at jeg var på oppvåkningen og fikk oksygen i nesen. Jeg skjønte først ikke noe men registrerte etter hvert at jeg hadde fått ny gips, og at hånden var følelsesløs. På spørsmål om siste toalettbesøk målte hun blæreinnhold med ultralyd. I halvørska dro jeg en dårlig vits om at jeg ikke ville vite noe om hvilket kjønn det ble. Samme vits jeg tror jeg brukte til anestesilegen når hun med ultralyd lette etter en skulderarterie hun ikke fant.

Etter en stund ble jeg fraktet opp en etasje og tilbake på min avdeling. Etter vel 18 timers faste var jeg skrubbsulten og så tørst at jeg kunne drukket hva som helst. Jeg slukte to skiver og drakk nesten to plastkrus eplejuice. Resten av juicen sølte jeg over mobilen, kortsluttet denne og ekskluderte meg fra omverdenen for neste dag. Jeg våknet til frokost. Sykehusoppholdet varte til all bedøvelsen var ute av armen sent tirsdags ettermiddag. Da hadde jeg fått snakket med lege, mottatt en foreløpig epikrise, vært til kontrollrøntgen, fått målt blodtrykk og oksygenmetning flere ganger, samt blitt servert både lunsj og middag av stadig tilstedeværende personell. Pluss at jeg med bedøvet høyrearm smeiset gipsen i egen neserot fire ganger.

Måten det norske helsevesen fungerer på, også nå i disse pandemitider imponerer meg. Vi kan og bør være stolte av dem som ivaretar vårt ve og vel. De har også ved flere anledninger fått sin vel fortjente applaus. Det sitter en oransje statsleder på andre siden av havet og omtaler vårt sosialdemokratiske offentlige helsesystem som kommunisme. Nei det er ikke det. Dette er humanisme i praksis. Og vi som er født i demokratiet Norge har i realiteten vunnet i Lotto alle sammen.

Avslutningsvis håper jeg at noen ansvarlige, det være seg kommunen eller Stormen konserthus, gjøre noe med den fatale trappen. Det må gå an å fylle eller klosse hulrommene under trinnene.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags