Å gi mennesker med psykiske lidelser mer medbestemmelse og tilbud om medikamentfri behandling kan ikke avskrives som lettvinte valgkampsaker. Det er endringer som har vært etterlengtet og etterlyst i mange år.

På våren og høsten i fjor dokumenterte VG for mye bruk av tvang og feil bruk av tvang i psykisk helsevern. Jeg har gitt både avis og journalister ros for avsløringene. Det er svært viktig at mediene følger med på det som skjer i helsetjenesten og stiller kritiske spørsmål til dem som sitter med ansvaret, inkludert undertegnede.

I en kommentar i Avisa Nordland tar journalist Siri Gulliksen opp flere problemstillinger rundt selvbestemmelse og tvang i psykisk helsevern.

Les kommentaren: - Lovforslaget vil vingeklippe helsevesenet, og legge ansvaret for de alvorlig psykisk syke på de pårørende 

Det er bra. Vi trenger debatt om dette. Men kommentaren hennes inneholder også noen feil.

Ikke PR-framstøt

Gulliksen gir inntrykk av at mine forslag om mer medbestemmelse og bedre rettssikkerhet for pasienter kom som et hastig PR-framstøt etter VGs saker om kritikkverdig bruk av tvang i psykisk helsevern. Det stemmer ikke.

   12. april i fjor gikk jeg ut i Aftenposten og varslet lovendringer som skulle gjøre det vanskeligere å bruke tvang. Jeg fortalte at pasienter skulle få klarere rett til å uttale seg og evaluere bruk av tvang. Jeg fortalte at pasienter skulle få gratis rettshjelp hvis de ville klage på tvangsmedisinering eller tvangsernæring. Jeg fortalte at samtykkekompetente pasienter skulle få rett til å avslutte behandling eller nekte å ta imot tilbud om behandling hvis det ikke var fare for selvmord eller andres liv og helse. Jeg fortalte at undersøkelsestiden før iverksetting av tvangsmedisinering skulle forlenges fra tre til fem døgn.

Mangelfull rapportering

VGs journalister tok kontakt med meg kort tid etter at denne saken hadde stått på trykk i Aftenposten. De hadde funnet ut at registeringen av tvang i helsetjenesten var svært mangelfull, og ba om et intervju. 25. april offentliggjorde de nyheten om at hvert fjerde tilfelle av tvungen fastbinding aldri blir rapportert. 

   Jeg har tatt flere grep i kjølvannet av VGs saker. Men lovforslaget Gulliksen mener er et forhastet PR-framstøt, er ikke blant dem. Da jeg la fram selve lovendringene i juni hadde jeg og departementet mitt arbeidet med dem i et drøyt år.

På høy tid

Det var på høy tid vi la dem fram. De hadde ligget i departementet helt siden 2011. Da fikk helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen overrakt en utredning der konklusjonen var at pasienter som blir utsatt for tvang har for liten medbestemmelse og for dårlig rettssikkerhet. Utredningen inneholdt flere forslag til forbedringer. Den ble sendt på bred høring i 2012. Så stoppet arbeidet opp. Alt sammen ble liggende i flere år i departementet før vi kom i regjering og hentet det opp av skrivebordsskuffen.

   Mange hadde ventet lenge på lovendringene vi la fram i fjor. Mange av høringsinstansene støttet dem. For noen måneder siden ble de vedtatt av et enstemmig Storting.

Siste utvei

Siri Gulliksen mener at vi i stedet for å gi pasienter mer medbestemmelse burde gi behandlerne større fullmakter. Jeg er ikke enig. Statistikken over tvangsbruk og sakene i VG dokumenterer for mye bruk av tvang og feil bruk av tvang overfor alvorlig syke mennesker. Det kan vi ikke leve med.  

   Dette betyr ikke at vi aldri skal bruke tvang. Men det betyr at bruk av tvang overfor psykisk syke mennesker skal være aller siste utvei. Det betyr at mennesker som er psykisk syke også har rett til å bli hørt.   

    Det stemmer at lovendringene kan medføre økt belastning for pårørende. Det er belastninger vi har sett og vurdert, men vi har kommet fram til at bedre rettssikkerhet og mer medbestemmelse for pasientene må veie aller tyngst.

Medikamentfri behandling

Gulliksen har heller ikke sans for de medikamentfri behandlingstilbudene. Jeg mener derimot at vi ved å opprette slike tilbud tar en liten gruppe pasienter på alvor. Det finnes nemlig dem som har prøvd mange ulike medikamenter uten å oppleve noen annen virkning enn plagsomme bivirkninger. Det har tatt lang tid å få dette på plass, men nå får disse pasientene endelig et etterlengtet tilbud.

Gulliksen må gjerne være imot lovendringene. Hun må gjerne være imot medikamentfrie tilbud også. Men å framstille dette som lettvinte valgkampsaker og premature PR-utspill er rett og slett feil. Det er endringer vi har arbeidet med i lang tid. Det er endringer som har vært etterlengtet og etterlyst i mange år.