Regjeringens ferske beslutning om en mer kraftfull grunnrentebeskatning er et viktig og riktig grep i næringspolitikken. For det kan ikke være slik at man benytter seg av eksklusive rettigheter til hav og land uten å betale for akkurat den retten.

Nasjonen Norge er bygd opp rundt bruken av naturressurser og prinsippet om å betale grunnrente er en del av den skattemessige grunnmuren. Derfor legges statsbudsjettet for 2023 frem den 6. oktober med grunnrentebeskatning på havbruk og vindkraft.

Fra sin spede begynnelse på 70-tallet og frem til for få år siden, var grunnrente imidlertid ikke noe tungt tema i diskusjonen om beskatning av havbruksnæringen. Den ble der både sett på som for ung og med dertil behov for vekst.

Vendepunktet kom i 2019 da et offentlig utvalg ledet av ledet av professor Karen Helene Ulltveit-Moe, foreslo å innføre grunnrenteskatt i havbruk. Forslaget ville den gang gitt staten sju milliarder kroner i inntekter i året. Bakgrunnen for forslaget var at næringen nå var blitt så etablert og lønnsom at den absolutt burde betale grunnrente.

Men regjeringen Solberg la hele forslaget i skuffen.

Sjømatnæringen kjørte samtidig som utvalget til Ulltveit-Moe jobbet, en omfattende kampanje mot den samme grunnrenten. Kritiske røster til den politiske massemobiliseringen for å slippe unna, fikk der gjennomgå på veien fordi mer beskatning ville ramme verdiskaping langs hele kysten.

Rallyet fra fylke til fylke lyktes akkurat så godt som Dagens Næringsliv i etterkant beskrev operasjon: nei til grunnrente på havbruk. Hos både Høyreregjeringen Solberg og opposisjonen med Ap i spissen fikk de i tillegg nærmest full støtte.

Men med dagens økonomi i laksenæringen forstår de aller fleste i ettertid at dette bar galt av sted. Havet og det å disponere arealer er og blir en ressurs og skal skattlegges på lik linje med andre naturressurser.

Samtidig må regjeringen nå lytte til havbruksnæringen som har ganske mange særnorske skatter å slepe rundt på i tillegg til nykommeren - grunnrente.

Havbruk er ikke minst et kron eksempel på hvorfor det er behov for å endre formuesbeskatningen.

Formueskatten rammer helt blind alt av norske næringsdrivende, men ingen utenlandske eiere. Den treffer hardest den nøysomme bedriftslederen som investerer det han tjener i ny virksomhet. Hun eller han sliter rett og slett med å få betalt formueskatten uten å ta utbytte, selge aksjer eller låne penger.

Forhåpentligvis ser regjeringen og dens støttespillere at formuesskatten kan og bør endres. For skatten er i motsetning til grunnrente, helt prinsippløs. Den skjærer kort sagt alle over en kam uavhengig av om du stort sett bruker tiden i en dyr dress i Paris, eller ikler deg arbeidstøy for å bidra i familiebedriften.

Sjømatnæringens voldsomme angrep på grunnrentebeskatningen står dessverre igjen som noe som gjorde at diskusjonen om formueskatten mistet retning. På kort sikt klarte næringen å unngå en ny skatt, men samtidig fikk man ikke gjort noe som helst med formueskatten.

Slik sett har næringens grunnrentekamp per i dag påført dem et tap på 0-2 i "skatteverden".

Nettopp havbruk kan nå bli den næringen som får satt på dagsorden en nødvendig og smartere formuesbeskatning. Næringen har sterke allianser og har vokst seg både stor og lønnsom. Den har videre både små og store eiere i alle slags valører. Eiere som både er norske og utenlandske med de ulemper skattemessig det medfører å ha norsk pass. Med sine mange familieeide foretak skiller den seg også tydelig fra vannkraft, vindkraft og olje- og gassnæringen.

Derfor blir oppdretterne viktig i diskusjonen om en ny form for formueskatt. I praksis hvordan man kan skjerme det som i "skatteverden" heter arbeidende kapital. Det siste er et annet ord for verdien av den industrielle delen av en virksomhet og arbeidsplassene der.

I kampen for å unngå grunnrenten i 2019 mistet imidlertid sjømatnæringen om ikke gangsynet så i alle fall retnings sans. I I ettertid er det enda mer tydelig at de utvilsomt heller burde fortsatt kampen mot formuesskatten og heller akseptert grunnrente på veien.

Slik gikk det ikke. Litt over tre år senere har nå vinden snudd 180 grader. Ikke minst har den nye regjeringen strammet opp prinsippene rundt det å betale grunnrente for bruk av naturressurser. Innskjerpingen er godt forklart og prinsippfast.

Derfor fremstår det som nærmest umulig å se for seg at en ny blå regjering i fremtiden vil slippe de samme oppdretterne av kroken.