Håvard (46) så skrekkviruset på nært hold: - Det tar tid å komme tilbake til hektene

Til daglig jobber han som sykepleier/paramedic på Nordlandssykehuset i Bodø. I april satte Håvard Jansen (46) fra Saltdal seg på et fly til hardt koronarammede Italia. Der opplevde han sykdom og død på nært hold, og bisto i kampen mot viruset som har preget 2020.  46-åringen er en av kandidatene til å bli Årets nordlending 2020.

Til daglig jobber han som sykepleier/paramedic på Nordlandssykehuset i Bodø. I april satte Håvard Jansen (46) fra Saltdal seg på et fly til hardt koronarammede Italia. Der opplevde han sykdom og død på nært hold, og bisto i kampen mot viruset som har preget 2020. 46-åringen er en av kandidatene til å bli Årets nordlending 2020.

Håvard Jansen (46) fra Saltdal er en av kandidatene til å bli Årets nordlending 2020.

DEL

Årets Nordlending Håvard Jansen (46) var en av 19 fra Norge – og den eneste fra Nordland, som dro til Nord-Italia for å bistå det svekkede helsepersonellet i behandlingen av koronasyke pasienter.

– Min svakhet er at jeg ikke er flink nok til å snakke med verken familie eller kolleger om det jeg har opplevd, sier han til Avisa Nordland.

Nå er han en av kandidatene til å bli Årets Nordlending 2020.

46-åringen fra Saltdal er til vanlig sykepleier/paramedic ved Nordlandssykehuset i Bodø. Onsdag 8. april ankom han Lombardia-regionen.

Fram til starten av mai var arbeidsplassen hans sykehuset Ospedale Borgnini i Seriate-Bergampo.

– Jeg er overrasket over at jeg er nominert, spesielt nå som Bodø/Glimt er seriemester. Jeg har bare gjort jobben min, men selvsagt er det utrolig hyggelig at det kastes lys over det man driver med, sier han.

Det har vært et spesielt og heftig år for 46-åringen fra Saltdal. Jansen hadde nettopp landet på jorda etter vel en måned i Samoa, hvor han bisto under det store meslingutbruddet, før turen gikk til Nord-Italia.

Les også: Hele tiden dør det pasienter rundt Håvard Jansen (45): – Vi står midt i heksegryta

Grusomt

I sommer var han også to uker på hurtigruten Roald Amundsen og jobbet da skipet lå i karantene i Tromsø.

– Totalpakken av å bistå i bekjempelsen av to ulike virus, som rammer små barn på den ene siden, og i større grad voksne og eldre på den andre, gjør noe med deg, sier han.

– Det tar litt tid å komme seg tilbake til hektene, legger han til.

– Hvordan bearbeider du slike inntrykk?

– Min svakhet er at jeg ikke er særlig flink til å snakke eller fortelle om det jeg har opplevd. Verken med nær familie eller kolleger. Det er umulig for folk utenfra å sette seg inn i det, svarer han.

– Blir du noen gang vant til slike inntrykk?

– Det tror jeg ikke. Å se barn dø er helt grusomt. Det skal ikke skje, svarer han

Jansen forteller at frykten for å bli smittet under oppholdet på intensivavdelingen i Nord-Italia, var liten.

– Du må rett og slett bare stole på systemet, opplæringen og treningen vi har. Jeg var naturligvis innom tanken, men det under slike forhold er det så mange andre aspekter som tar fokuset, sier han.

Les også: Håvard (45) måtte i tenkeboksen, men angrer ikke: – Familier er halverte eller utslettet

Håper på en fredelig jul

Noe av det mest krevende Jansen skildrer fra oppholdet i Lombardia-regionen var å se at viruset også rammet yngre mennesker.

– Utgangspunktet mitt var at det stort sett var eldre mennesker med bakenforliggende sykdommer som ble rammet. Slik var det ikke. Og med total lockdown var det vanskelig å se at de pårørende ikke fikk nærhet med sine kjære som lå der. Det var samtidig krevende å etter hvert forstå at rundt 90 prosent av dem som ble behandlet, ikke kom til å overleve, forteller han.

– Hvordan sier man et siste farvel under slike omstendigheter?

– Behandlingen pasientene fikk på intensivavdelingen var veldig fin. De ble vasket og stelt, barbert og massert daglig. Det imponerte meg. Jeg hadde sett for meg noe helt annet, men de ni pasientene som var på intensivavdelingen der jeg jobbet, fikk en veldig verdig behandling før de døde, svarer han.

Nå håper Jansen på at han får feire årets jul og nyttår hjemme med familien.

– Det trenger jeg virkelig, men man vet aldri. Plutselig skjer det noe som gjør at jeg må forlate, sier han

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken