Lege Harald Nyberg har i Avisa Nordland 12 juli då et innlegg om dette der det argumenteres for at styrebeslutningen om å legge tarmkreftkirurgien til sykehuset i Rana gir grunnlag for store bekymringer om framtiden til sykehuset i Sandnessjøen. Det dreier seg om ca. en operasjon i måneden ved det sykehuset før det ble fratatt oppgaven i 2020, mens sykehuset i Rana foretok 2–3 ganger så mange slike operasjoner og med svært gode resultater. At det skulle ødelegge framtiden for sykehuset i Sandnessjøen virker ikke troverdig.

I min verden er det slik at når Helgelandssykehuset bruker flere millioner kroner i måneden på å utrede et alternativ som etter all sannsynlighet ikke lar seg finansiere og dermed ikke blir realisert, er det all grunn til å stille spørsmålet hva det er HSYK egentlig holder på med.

Akkurat nå er det en ny bæreevneanalyse som står i fokus for et nytt sykehus i Sandnessjøen, det såkalte «hovedsykehuset». Bæreevnen er definert som evnen til å betale renter og avdrag når alle driftsutgifter er betalt gjennom sykehusets inntekter. En tidligere analyse av dette viste at HSYK ikke var i nærheten av å ha bæreevne til et nytt sykehus i Sandnessjøen. HSYK hadde så vidt bæreevne til å foreta en begrenset modernisering av eksisterende sykehus. Det som har skjedd siden den gang er at rentene har økt og vil fortsatt kunne øke betydelig. I tillegg har byggekostnadene økt i vesentlig grad, samtidig som inntektene reduseres. Disse faktorene gjør at HSYK ikke har bæreevne til å foreta en modernisering av eksisterende sykehus i Sandnessjøen i det omfang som det ene alternativet innebærer. Når det likevel gjennomføres en ny bæreevneanalyse, kan ikke det bety annet enn at man mener at de tidligere analyser ikke understøtter den investering HSYK og Helse Nord ønsker å foreta. Imidlertid er det ikke offentliggjort noe fra styret og ledelsen som nevner dette.

Det er fort gjort å lage regnestykker som viser at uansett alternativ for utbygging i Sandnessjøen så er nåverdien av investeringen negativ. Det betyr et samfunnsøkonomisk tap. Skulle man likevel av «politiske grunner» velge å foreta en slik investering, betyr det at det blir mindre penger i HSYK til pasientbehandling med stadig voksende køer i spesialisthelsetjenesten på Helgeland.

Hovedgrunnen til dette resultatet er manglende inntekter og altfor store kostnader. De manglende inntektene oppstår som følge av et altfor lite pasientgrunnlag. Altfor store kostnader oppstår primært av altfor høy bemanning i forhold til pasientgrunnlaget. Det er ingen ting i den demografiske utviklingen som tilsier at dette vil endre seg, snarere tvert imot. Fra år 2000 til og med år 2020 er folketallet sør for Korgfjellet redusert fra ca. 33500 personer til ca. 30900, dvs. en reduksjon på ca. 2600 personer eller 7,8 %. Fortsetter denne utviklingen de neste 20 årene er folketallet i 2040 sør for Korgfjellet nede på ca. 28300 personer, noe som både er et mulig og sannsynlig scenario. Det er bare større investeringer i produktiv virksomhet som kan snu denne utviklingen. Ut fra det som er kjent er det bare i Mosjøen at det jobbes aktivt med større industriinvesteringer, men så langt har lite materialisert seg i form av nye arbeidsplasser.

Utviklingen i de seks kommunene som geografisk tilhører Nord Helgeland er noe annerledes. I år 2000 var innbyggertallet i de seks kommunene i dette området 35969 personer og i 2020 var innbyggertallet redusert til 35 851 personer, dvs. vel 100 personer. Tilbakegangen i folketallet i fem av kommunene tilsvarer noe mer enn veksten i Rana kommune i nevnte tidsrom. Freyr Battery investering på ca. 17 mrd. kroner som nå er i gang, forventes å gi ca. 1500 nye industriarbeidsplasser. I tillegg kommer flyplassen på Hauan, djupvasskaia og mer gods over på jernbanen som følge av diverse moderniseringer. Hva dette kan i form av innbyggertall blir et regnestykke, men 6000–7000 personer har vært nevnt. Det vesentlige av dette kommer i Rana, men man må regne med noe også i Hemnes kommune. Slår dette til vil innbyggertallet i 2040 nord for Korgfjellet kunne ligge på ca. 42000–43000 innbyggere. Det er da ikke regnet med evt. indirekte virkninger av disse etableringene slik at nevnte tall representerer en underestimering av en sannsynlig utvikling. Den utviklingen vi ser kommer nord for Korgfjeller vil neppe ha noen betydning for pasientgrunnlaget for et «hovedsykehus» i Sandnessjøen. Å legge «hovedsykehuset» på Helgeland til den minste byen er ikke tilpasset den framtidige folketallsutviklingen på Helgeland og fortjener karakteristikken ressurssløsing. Det ser også ut til at et negativt miljøfotavtrykk vil kunne hefte med en slik beslutning.

Sykehuset i Sandnessjøen har ikke foretatt noen kostnadstilpasning som følge av at et distriktsmedisinsk senter er satt i drift i Brønnøysund. Dette er ifølge det som er opplyst meget velutstyrt også med medisinsk kompetanse slik av minimum 80 % av pasientene på Sør Helgeland vil ferdigbehandles på DMSet. Antakelig vil flere enn dette bli behandlet ferdig ved DMSet fordi mange pasienter innen ortopedi vil bli behandlet der som følge av et samarbeid mellom sykehuset i Rana og DMSet i Brønnøysund. Det betyr i praksis at pasienttilgangen til sykehuset i Sandnessjøen fra Sør Helgeland blir bare på ca. 1000–1500 personer, dvs. en nedgang på ca. 11000 personer. Da burde sykehuset i Sandnessjøen foretatt en bemanningsmessig tilpasning med en reduksjon på 70–80 ansatte og dermed fått en vesentlig forbedring av det økonomiske resultatet. Det skjer ikke. Det er helt uforståelig av en slik tilpasning ikke skjer og tas tak i av ledelsen. Det viser vel bare at effektiv drift er man ikke opptatt av.

De finansielle forhold i HSYK og HN er slik at det i seg selv fører til at noe nytt sykehus i Sandnessjøen ikke lar seg realisere. Det gjelder uansett om det koster 2.5 mrd. kroner, 3.5 mrd. kroner eller 4.5 mrd. kroner eller mer. Hva det eksakt koster er ikke mulig å vite før saken har vært ute på anbud og de nødvendige kontraktsforhandlinger er gjennomført. Det nye sykehuset utenfor Molde som skal dekke Romsdal og Nordmøre fikk lån i statskassen i 2018, men arbeidene i marka kom ikke i gang før i år, fire år forsinket. I mellomtiden måtte sykehuset nedskaleres vesentlig ift. opprinnelige planer fordi de opprinnelige kostnadsoverslag ikke var i nærheten av å holde. Det er for øvrig helt vanlig at nye sykehusprosjekter sprekker mht. kostnadene, sist ute i rekken er både sykehusene i Stavanger og det i Narvik.

Fhv adm. direktør for Helgelandssykehuset, Hulda Gunnlaugsdottir, opplyste på et styremøte sist vår at egenkapitalen i HSYK var på ca. 400 mill. kroner. Årets underskudd på 100–150 mill. kroner må trekkes fra dette, og da en egenkapital nede i 250 -300 mill. kroner ved kommende årsskifte. En så lav egenkapital tilsier en investering på bare 1250–1500 mill. kroner når egenkapitalandelen settes til 20 %. Normalt gir staten lån til sykehusene tilsvarende 70 % av investeringen. Så gir HN et lån på 10 % som skal forrentes og avdras slik som statslånet. Ut fra dette så mangler HSYK 50 % – 70 % av egenkapitalen som skal til. Når det er tilfelle blir enhver bæreevneanalyse uten noen fornuftig mening. Man kan alltids drive matematiske øvelser i form av simuleringer, men det blir bare tidsfordriv som påfører HSYK ytterligere kostnader. Det interessante spørsmål er når kommer HN, HSYK, Sykehusbygg og diverse konsulenter og andre aktører til sannhetens erkjennelse når det gjelder de finansielle realitetene og at noe «hovedsykehus» i Sandnessjøen ikke lar seg realisere.

De grunnleggende problemene for sykehuset i Sandnessjøen lar seg ikke løse ved å legge ned sykehuset i Mosjøen. Hva en nedlegging kan bety for HSYK er ikke utredet. Det burde vært gjort, men er bare besluttet av Helse Nord i lys av fhv. statsråd Høies strukturvedtak som sier at Mosjøen skal kompenseres med et poliklinisk tilbud. Selv 2 ½ år etter Høies vedtak er det ikke klarlagt hva det kan bety og hva det polikliniske tilbudet kan bestå i. Hvis et poliklinisk tilbud i Mosjøen betyr at ca. 60 % av pasientene blir ferdigbehandlet poliklinisk vil det si at pasientgrunnlaget for Sandnessjøen øker med ca. 6500 personer. Dette er ikke langt unna ca. halvparten av det pasientgrunnlaget som forsvinner fra Sandnessjøen sykehus som følge av DMSet i Brønnøysund. Vi står derfor overfor et samlet pasientgrunnlag for «hovedsykehuset» i Sandnessjøen som er under halvparten av pasientgrunnlaget for Rana sykehus om noen år. Men det er ikke hele bildet. En overføring til Sandnessjøen av de tjenester som i dag ytes av sykehuset i Mosjøen, noe Helse Nord har bestemt uten noen nærmere utredning, betyr at ca. 51000 personer på Helgeland får et dårligere tilbud enn i dag, mens ca. 13000 får det bedre og for ca. 13000 på Sør-Helgeland betyr det neppe noe som helst. Dertil kommer at det er sannsynlighetsovervekt for at kostnadene ved HSYK vil øke og dermed at bæreevnen blir enda dårligere. Det paradoksale er da at en overføring av aktivitet fra Mosjøen til Sandnessjøen svekker grunnlaget for «hovedsykehuset» og ikke styrker det slik tankegangen er i HSYK og Helse Nord. Hadde benkeforslaget i sin tid vært ordentlig utredet før beslutning, hadde det nok kommet for en dag.

Jeg kan være enig med Harald Nyberg at det neppe ser lyst ut for hovedsykehuset i Sandnessjøen, men det skyldes helt andre forhold enn at tarmkreftkirurgien måtte fratas sykehuset, noe jeg har forsøkt å få fram i dette skriftstykket.