Om distriktsminister Helleland sitt innlegg om «moderne distriktspolitikk», basert på innspill fra 10 ungdommer, var tynn, er Ingvald Sørensen sitt innlegg (an.no 26.05.21) enda tynnere. Hva er «rettferdig fordeling av godene» og «fellesskapets interesser»? Her er vi beste fall bare i ytterkanten av hva distriktspolitikken dreier seg om.

Politikk handler om mål, virkemidler og resultater. Blir målene mange og store i forhold til virkemidlene, må det prioriteres. Det er politikkens iboende utfordringer – og fandenskap.

Målet med distriktspolitikken har siden 1960-tallet vært å bevare bosetningsstrukturen. Virkemidlene var gjennom bedriftstilskudd og (fra 1972) differensiert arbeidsgiveravgift å skape arbeidsplasser, spesielt i perifere strøk, også kjent som distriktene. Tanken var, og er, at gjennom arbeidsplasser bevarer man bosettingen. Vi kjenner resultatet. Befolkningen i Sør-Norge har økt dobbelt så mye som i Nord-Norge. Ca. 80 prosent av kommunene, de små i distriktene, har mistet mellom 40 og 50 prosent av folketallet. De unge har dratt, de gamle sitter igjen.

Det er ikke skapt nok arbeidsplasser i forhold til folketilveksten og dennes utdanningskompetanse. Vi har gjennom mer enn 50 år hatt en utflytting fra småkommunene til mer sentrale strøk (urbanisering) som kan sammenlignes med utvandringen til USA på sent 1800- og tidlig 1900-tall.

Virkemidlene (tilskudd og differensiert arbeidsgiveravgift) har ikke vært tilstrekkelig til å nå målet. Slik har det vært i flere tiår, uten at de politiske partiene har analysert og vurdert politikken, dvs. om virkemidlene var de rette og tilstrekkelige.

Kanskje ikke før nu.

Distriktsminister Helleland skal ha skryt for at hun gjennom flere utredninger de siste årene har prøvd å få oversikt over hvor problemet ligger.

Her har kloke hoder analysert og vurdert og kommet med forslag til «en moderne distriktspolitikk», spesielt i NOU 2020:12. Selv om utvalget savner oppdatert kunnskap om hva som skaper bolyst og utløser flyttepreferanser, har de kommet med forslag til nye og mer målrettede virkemidler i distriktspolitikken.

Men hva ser vi så: Høyre, Hellelands eget parti, har årsmøte mai, i et valgår, og ser totalt bort fra å fornye sine forslag til virkemidler i distriktspolitikken. Har partiet ikke lest sine egne utredninger? Var disse totalt bortkastet arbeid og penger?

I partiprogrammet for 2021 til 2025 under avsnittet «Næringspolitikk for hele landet» er virkemidlene de samme gamle: stimulere til jobbskaping gjennom stedsutvikling og differensiert arbeidsgiveravgift, internett (nu 5G), byutvikling, veier og samferdsel mv.

Høyre har ikke fått med seg at en moderne distrikts- og bosettingspolitikk må følge trenden i tiden: personretting av virkemidlene, med grunnlag i «what’s in it for me».

Ved siden at et interessant og godt betalt arbeid vil unge i dag, som «ofrer seg» ved å bosette seg i periferien, ha lave bokostnader, gratis eller billig barnehage og SFO, lavere skatt, ettergivelse av studielån, lengre ferie osv. Små kommuner kan ikke dekke disse merkostnadene med nåværende overføringer fra staten. Følgelig må staten bidra i langt større grad enn nu. Snakker vi her om en «mer rettferdig fordeling av godene»?

En mer virkningsfull distriktspolitikk vil altså koste. Kanskje må den «hellige» handlingsregelen økes til 4 eller 5 eller 6?

En samfunnsøkonomisk billigere løsning er at (det urealistiske) målet om uendret bosetningsstruktur endres. At vi går inn for en frakobling mellom arbeidsplass og bosted, slik vi har praktisert i oljesektoren siden 1970.

Per nå ligger målet i distriktspolitikken fast, også hos de andre partiene, uten egen distriktsminister, og virkemidlene er i overveiende grad de samme gamle.

Snakk om mangel på politisk realitetssans – og bortkastede utredninger om levende/livskraftige og bærekraftige lokalsamfunn. Politikerne må lide av lese- og lærevegring.

Resultat: Om 30–40 år er periferien stort sett avfolket.

Beiarn bikket under 1000 innbyggere i fjor, i 1970 var tallet 1776. Hva blir det i 2070?