For to uker siden reiste jeg fra Vadsø til Harstad i den tro at jeg skulle ha en uke ferie. Korona ville det annerledes, og søndagen måtte jeg returnere hjem i stedet for til Oslo, slik planen egentlig var.

I mellomtiden rakk Vadsø kommune å innføre karantene for alle som hadde vært utenfor grensene til gamle Finnmark. Dermed havnet jeg rett i den mye omtalte søringkaranten, navngitt etter at en rekke kommuner i nord har innført egne regler for hvem som får sosialisere seg utenfor husets fire vegger.

Er det et stort problem?

Ikke nevneverdig.

Ikke for meg personlig, utover det faktum at det er kjedelig å være i karantene, men kjedelig hadde tilværelsen vært uansett akkurat nå. Ikke for arbeidsplassen min, for jeg ville ha jobbet fra hjemmekontor uansett. Og ikke for butikkene, det at enkeltpersoner er i karantene, er ikke det som gjør det vanskelig å drive butikk akkurat nå, det handler vel så mye om rådene om sosial distanse.

Men for befolkningen sørpå, ser det ut til å være et problem, og nå da seinest for Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum. I en kommentar tidligere denne uken tar han et oppgjør med de lokale restriksjonene i nord.

LES KOMMENTAREN TIL STAVRUM HER.

I tillegg til at kommentaren er full av faktafeil (det var på publiseringstidspunktet påvist fjorten smittetilfeller i Finnmark, ikke tre, og apoteket han omtaler som stengt i Vardø, åpnet igjen 16. mars, altså for 11 dager siden), unnlater den å ta høyde for bakgrunnen for de strenge tiltakene i nord.

Kapasiteten i helsevesenet.

For hva skjer dersom vi får mange kritisk syke samtidig i Finnmark?

Er kommunene rustet for det?

Er sykehusene rustet for det?

Faktum er at de to sykehusene i Finnmark til sammen hadde fem respiratorer da koronakrisen kom til Norge. Tre i Hammerfest. To i Kirkenes. Siden den gang er totalt ti nye bestilt, når de er på plass vil det være 11 i Hammerfest, 7 i Kirkenes. Det betyr altså at sykehusene i de to byene til sammen kan gi pustehjelp til 18 pasienter samtidig. Men det gjør seg ikke selv, maskinene må betjenes av kvalifisert personell, det er ikke bare å knipse i fingrene.

«Vi har en fortløpende vurdering om vi skal flytte på personell fra andre avdelinger, som har kunnskapen til å operere disse maskinene. I tillegg må vi også vurdere om vi skal gi opplæring til annet personell. Om det verste scenarioet skulle slå til, så blir det et stort trykk på personellet, og da er det klart at det er flere som må kunne dette. Vi har kunnskapen inne internt, og opplæring vil bli gitt på huset,» uttalte medisinsk fagsjef Harald Sunde om situasjonen for en uke siden.

Da synliggjorde han også en annen utfordring, nemlig sykehusenes evne til å håndtere pasienter med akutt nyresvikt, noe som også kan være en konsekvens for de mest alvorlige koronasyke. Under normale omstendigheter sendes nemlig disse pasientene til Universitetssykehuset i Tromsø, der det finnes maskiner og utstyr til å behandle pasientene, og personell som er kvalifisert til å betjene utstyret.

«Problemet oppstår dersom UNN ikke har kapasitet til å ta imot pasienten, eller dersom luftambulansen ikke kan frakte pasientene dit. I slike situasjoner må vi behandle pasienten i Finnmark. I dag har vi svært begrensede muligheter til å behandle akutt nyresvikt. Det trengs både utstyr og personell med den rette kunnskapen for å håndtere slike tilfeller,» sier Sunde.

Nå er maskiner bestilt, men det er ikke bare Finnmarkssykehusene som er ute etter nytt utstyr i disse dager, verken på landsbasis eller i verden. Dermed kan det ta tid å få beredskapen på plass.

Og det er nettopp tid kommunene i Finnmark er ute etter å kjøpe seg. Derfor har kommunelegene og smittevernslegene vedtatt strenge regler, de ønsker å begrense smitten og å ha kontroll over smittesporingen når tilfellene kommer.

Dette er fullt forståelig og helt nødvendig dersom vi skal kunne håndtere pandemien. Og det er det ikke politikerne som sier, selv om det er ordførerne som fronter vedtakene i mediene. De støtter seg på råd fra fagfolk. Leder Paul Olav Røsbø i Finnmark legeforening er for eksempel blant fagfolkene som mener det er all grunn til å se ulikt på situasjonen i Oslo og i Finnmark.

«Dersom vi påtvinges økt smitterisiko sørfra ved kollektiv opphevelse av karantenevedtak, vil vi risikere å få betydelige utfordringer med transport av syke, og fort overstige kapasiteten på sykehusene. Videre vil vår eldre befolkning rammes hardt, på lik linje med Lombardia, Italia. Se til Italia, som delte landet opp i soner som var i forskjellige faser av pandemien, med målrettede tiltak i forhold til dette,» skriver han.

For det er nettopp det. Mens Gunnar Stavrum befinner seg midt i episenteret av koronautbruddet i Norge, må vi i nord forholde oss til at vi fortsatt befinner oss i fase 1. I fase 1 består smitten av enkelttilfeller importert utenfra, mens man i fase 2 får nye tilfeller i lokale klynger og i fase 3 utstrakt spredning, flere alvorlige tilfeller, og mange uten kjent sammenheng.

Også Folkehelseinstituttet sier at ulik fase krever ulike tiltak. Mens man i fase to, tre, fire og fem anser færre reisende fra visse områder som et mindre viktig tiltak, er det viktig i fase 1.

Så er det ingen tvil om at fase to, tre, fire og fem vil komme til Finnmark også. Men når det skjer, ønsker vi at helsevesenet skal være så forberedt som de kan. Og vi ønsker at toppen skal bli så lav som mulig, at kurven blir flatere, at presset på nøkkelfunksjoner blir mindre.

Om det betyr at Gunnar Stavrum venter med Båtsfjord-påske til neste år, så lever vi godt med det, men det bør han til gjengjeld vurdere. Av og til er det sunt å komme seg ut av oslogryta og se hvordan verden faktisk ser ut fra nord.