Var ikke påmeldt, vant spellemann

Vant: Ingeborg Oktober fra Hamarøy vant for en uke siden norsk musikks Oscar-utdeling for viseplaten Skjømmingsboka. Hun meldte seg på etter at fristen var gått ut. – Jeg fikk beskjed om at jeg kunne gjøre det ettersom jeg ga ut musikken så sent. Det er jo klart at man skal kunne melde seg på selv om man gir ut album i november eller desember, mener hun.

Vant: Ingeborg Oktober fra Hamarøy vant for en uke siden norsk musikks Oscar-utdeling for viseplaten Skjømmingsboka. Hun meldte seg på etter at fristen var gått ut. – Jeg fikk beskjed om at jeg kunne gjøre det ettersom jeg ga ut musikken så sent. Det er jo klart at man skal kunne melde seg på selv om man gir ut album i november eller desember, mener hun.

Ingeborg Oktober (24) vant årets Spellemannspris i viseklassen. Det til tross for at hun først ble påmeldt etter at fristen var utløpt.

DEL

Selve prisutdelingen var utrolig gøy, spennende og samtidig utrolig skummel. Vi åpnet jo utdelingen med å spille en låt, og det var nok det mest nervepirrende, forteller Ingeborg Oktober til Avisa Nordland.

– Hadde du høye forventninger på forhånd?

– Jeg må innrømme at jeg fokuserte mest på å spille den ene sangen og at jeg ikke forberedte meg noe særlig på at noe mer ville skje. Jeg forventet mest bare å få en spennende kveld med produsenten min, Erling Ramskjell, og musikerne Markus Wisth Edvardsen og Håkon Brunborg Kjenstad. Bare det å få være i samme rom som så mange andre artister man digger er stas nok for meg.

– Hvordan opplevdes det å bli kåret som vinner?

– Jeg ble veldig sjokkert, og det er ikke en tvungen ydmykhet, men et faktum. Jeg visste jo selvfølgelig at det var én fjerdedels sjanse, men det var jo tross alt tre fjerdedels sjanse for at noen andre skulle vinne.

– Hvilke reaksjoner har du fått i ettertid?

– De har vært utrolig fine, men også ganske overveldende. Dagen etter måtte jeg bare slå av telefonen i mange runder for å få summet meg. Jeg tror det er lettere for andre å skjønne hvor stort det her er, enn for meg som står litt i midten. Men jeg er veldig takknemlig for alle hilsener, og føler meg veldig privilegert.

– Jubler alle med deg eller er det også misunnelse ute og går?

– Så vidt jeg vet er det bare gode ord. Flere av de andre nominerte i visekategorien kom bort og gratulerte etter utdelingen, og de var veldig hyggelige. Alle er veldig dyktige musikere, som har rørt meg på forskjellige måter mens jeg lyttet på dem før utdelingen.

– Hvilken betydning tror du prisen vil ha for din videre karriere?

– En spellemannspris er vel den gjeveste prisen du kan få som visesanger i Norge, og den mest folkelig etablerte, så jeg tror det vil ha en del ringvirkninger. Men en slik pris har ingen garanti verken for pressens oppmerksomhet eller gjennombrudd. Likevel er jeg jo nå heldig som har begynt å jobbe med Atomic Soul, et av landets største bookingselskap. De er nok flinke til å spre ordet!

– Har prisen åpent noen nye dører for deg?

– Ikke så vidt jeg vet, annet enn at flere vet hva jeg holder på med nå.

– Hvordan skal du følge opp Skjømmingsboka?

– Albumet ble jo faktisk ferdig innspilt i oktober 2017, ett år før det ble utgitt. Den siste låten ble skrevet ferdig for to år siden. Jeg har med andre ord hatt god tid til å skrive nytt materiale, og har en slags idé om hva det neste blir. Nå behøver jeg mest bare økonomisk støtte og litt tid for å skrive ferdig, for så å kunne gå i studio.

– Hva er planene videre?

– Om en ukes tid reiser jeg til Grønland på en festival som heter Arctic Sounds Festival, hvor jeg skal være med på et program som heter Nordic Playgrounds. Det innebærer at jeg skal skrive låter med en annen artist; i dette tilfellet Ella Blixt fra Sverige, samt gjøre noen konserter på festivalen. Planen ellers er å spille så mange konserter som mulig rundt om i landet, og å skrive flere låter.

– Hva gjør du ellers for tiden?

– Jeg flyttet til Trondheim i høst etter å ha fullført en bachelor ved Nordland Kunst- og filmskole i vår. Nå gjør jeg mest frilansarbeid, og jobber blant annet som gitarlærer ved AKKS, som er en organisasjon som jobber for å få flere kvinner inn i musikkbransjen. Det er altfor få kvinner som jobber som musikere her i landet. Skjerpings! Jeg jobber også ved Litteraturhuset med gjennomføring av arrangement og som lydtekniker. I tillegg jobber jeg litt som fotograf og tar promofoto for artister/skuespillere, og dokumenterer konserter og sånt.

– Kan du leve av artistkarrieren de nærmeste årene?

– Det er jo veldig vanskelig å forutsi, men jeg tror uansett at jeg kommer til å foretrekke å ha en annen jobb ved siden av. Jeg er glad i å arbeide, og å sitte hjemme og lage låter kan jo bli ensomt i lengden. Det er jo et slags primærbehov å ha et sted å dra, å bygge rutine og å være sosial.

– Hva er oppskriften for å lykkes?

– Jeg tror ikke det finnes noen oppskrift. Jeg er ikke så fornøyd med å ha vært del av den generasjonen som har blitt fortalt at man kan bli hva enn man vil, fordi det ikke alltid er sant, men man kan bli veldig mye. Jeg tenker ofte på da jeg bodde hjemme på Hamarøy, og ble helt sjokkert da Eline Thorp, som er ett år eldre enn meg, dro til Bodø for å holde konsert på Kjerringråkk. Hun var vel bare 15 år. Men så viste det seg at det var fullt mulig, og ganske lett også. Jeg registrerte meg rett og slett på Urørt og chatta med ei jente i X-rockeklubb og vipps så sto jeg på samme scenen et halvt år senere. Jeg tror, at hvis det finnes en oppskrift for å lykkes, så handler det om bare å prøve og å stå i det. Folk er folk, og de fleste er vennligsinnede, så man har sjeldent stort å tape.

– Hvilke drømmer har du?

– Jeg drømmer mest om å bare ha det greit med meg selv og de rundt meg. Og så håper jeg at jeg kan gjøre valg som skaper ringvirkninger innen miljøpolitikk, slik at vi kan leve mer fornybart.

– Fortell en hemmelighet om deg selv?

– Det er kanskje ikke hemmeligheter for dem som kjenner meg, men jeg har nesten ikke turt å spille elgitar før i 2018, men nå spiller jeg masse, og har funnet ut at det ofte er mye lettere enn klassisk akustisk gitar. En annen ting er at jeg drev med skikkelig dårlig street art da jeg gikk på videregående i Narvik. Anbefales!

– Det sies at du egentlig ikke var påmeldt til Spellemannsprisen, men ble oppfordret til å gjøre det i ettertid?

– Hvem har sladret? Det som skjedde var at fristen for å melde seg på gikk ut cirka en uke etter at jeg slapp albumet, og da hadde det ikke fått noe særlig oppmerksomhet. Dessuten var jeg blakk og måtte ha råd til å dra på turné, og å kunne legge ut for reise og mat og sånt. Det kostet vel 650 kroner per Spellemanns-kategori man melder seg på, og man bør melde seg på flere. Så jeg lot rett og slett være å gjøre det. Like før jul fikk jeg mail fra Spellemannsarrangørene om at en person hadde meldt albumet savnet til vurdering, så da meldte jeg meg på likevel. Vanligvis er det jo plateselskapene som legger ut for slikt, men jeg er jo en god gammeldags indieartist. Det ble jo verdt det til slutt, da!

Artikkeltags