Gå til sidens hovedinnhold

Halvdan beruset av Petter Dass

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Like før målstreken har også vår folkekjære visekunstner Halvdan Sivertsen kastet seg inn i Petter Dass-debatten. En velkjent nordlandsstemme fra det øverste sjikt i Kultur-Norge tillegges utvilsomt vekt i folkedypet – og hos politikerne. Med ukamuflert entusiasme og nordnorsk patos skriver Sivertsen om hvordan han lar seg beruse av Petter Dass´ verselinjer, perfekte rim og lettfattelige rytme. Ordene som spruter ut fra visekunstnerens PC må utvilsomt gi et dopamin-rush til dikterprestens tilhengerskare. Og hvilken perfekt timing.

De fleste som har fulgt med på Halvdans karriere, vet at han har hatt et godt forhold til Petter Dass i årtier. Etablert og sementert lenge før den kritiske forskningslitteraturen om Petter Dass dukket opp rundt 300-årsjubileet for dikterprestens død i 2007. Men dokumenterbare historiske fakta ser ikke ut til å ha avsporet Sivertsens profesjonelle fascinasjon for dikteren Dass. Det kan vi vel heller ikke forlange. Petter Dass har udiskutabelt sine kvaliteter. Men det er bekmørke tekststrofer i Dass´ samlinger som ikke akkurat formidler samme omtanke og kjærlighet til sin neste, som den sprudlende gitarkameraten fra Bodø makter med sin ikoniske kjærlighetsvise. Noen har en forbausende evne til å se forbi slikt, andre ikke. Det er forskjellen på oss.

Initiativtakeren til det omstridte bautaprosjektet, kantor Alf Knutsen med røtter i Herøy, gnir seg i hendene nå. Han har sittet stille på sidelinjen mens vi som har vært i manesjen etter beste evne har prøvd å framlegge fornuftige argumenter. I lønnlig håp om at bevilgende fylkespolitikere skulle få teften av dem. De som uhemmet lovpriser Petter Dass´ utvalgte tekster, har tolket dette som en utilbørlig fornærmelse og et ondsinnet forsøk på et karakterdrap på et av de «største norske ikon» i historien. Det er nok berusende for Alf Knutsen og Ronny Spaans at de nå innkasserer likes i hopetall – godt drevet fram av Sivertsens heia-innlegg i Avisa Nordland.

Hensikten min har ikke vært å knuse entusiastenes heltebilde. Det er en oppgave vanskeligere enn å gjøre vann til vin, eller konvertere mennesker til en annen religion. I Norge måtte det sverdbruk, heksebål og svovelpredikanter til.

Historiker og forfatter Kåre Hansen har også vært stille i akkurat denne avisdebatten. Lett å forstå. Han er lei av trakassering. Da han i 2007 utga sin bok «Petter Dass – mennesket – makten – mytene» ble det et sabla rabalder. Oppfølgerne i 2018 «Petter Dass – Guds Øiesteen», bind 1 og 2, utfordret også åndselitens verneverdige syn på dikterpresten. Og hans lokalavis Helgelands Blad slår fortsatt fast, på lederplass, at Petter Dass er en helt. Basta! Til Dovre faller.

Ingen har til nå publisert et tilsvarende grundig biografisk materiale om Petter Dass som Kåre Hansen. Det etablerte bildet av dikterpresten har han med rette påført noen reale riper, bulker og skrammer. Noen sier seg fortsatt uenig i enkelte av Hansens tolkninger og vektlegging av historiske fakta. Men udiskutable fakta kan man ikke feie under teppet. Ille måtte det ha vært for Dass-entusiastene da Kåre Hansen med overbevisende kraft dokumenterte at det historiske portrettet vi alle har blitt forespeilet er Petter Dass, faktisk forestiller Melhus-presten Oluf Mentzen Darre. (1636–1693) Men det brukes fortsatt flittig.

Kåre Hansen er imidlertid ikke alene. Han har langt flere meningsfeller enn oss som blottlegger skallene våre for hogg i avisspaltene. Forfatter Edvard Hoem tegnet ikke akkurat noe flatterende bilde av Petter Dass i sin åpningsmonolog da Petter Dass-senteret ble høytidelig åpnet i 2007. Litteraturforskeren Hanne Lauvstad som disputerte til doktorgrad på «Nordlands Trompet» har også tonet ned betydningen av dikt-eposet. Men selvfølgelig framhever hun Petter Dass´ litterære evner. Og historiker Rune Blix Hagen har også vært offensiv med viktige korrektiver til de mest hardnakkede Dass-tilhengerne.

Halvdan Sivertsen gir Ronny Spaans debattinnlegg uforbeholden ros. Litt merkelig at ikke Spaans nevner at samiske Matti Aikio (1872–1929) var en kontroversiell journalist og forfatter som i en fase av sitt forfatterskap skrev sarkastisk om sitt eget folk. Han ble av mange sett på som en sviker, fordi han ble oppfattet som tilhenger av den norske assimilasjonspolitikken (fornorskningen) rettet mot samene. Hvorvidt dette synet var gjeldende da han foreslo PD-statuen i 1901, er en nærliggende tanke.

Jeg har for øvrig lest Ronny Spaans´ vitenskapelige avhandling i Edda 02/2021 med interesse. Den makter ikke å endre mitt syn i den retning at dikterpresten nå fortjener å komme på sokkel igjen. Det greier heller ikke professor emeritus Nils Magne Knutsen etter sitt foredrag under Petter Dass-dagene på Alstahaug i helgen. Kåre Hansen framsto derimot langt mer overbevisende i sin argumentasjon og dokumentasjon.

Skal det hedres et menneske med sokkel på Helgeland nå, så har Rune Blix Hagen lansert et glimrende forslag – krigshelten Liv Elisabeth Grannes fra Mosjøen. En modig motstandskvinne, og et forbilde å se opp til for nålevende og kommende generasjoner. Petter Dass har fått sitt i bøtter og spann. Det er ingen fare for at han går i glemmeboken. Med fylkespolitikernes vedtak soper Petter Dass fortsatt inn skattekroner fra den helgelandske allmuen. Hele 314 år etter sin død. Imponerende.

Kommentarer til denne saken