Troen på Gud har endret seg det siste tiåret. I Tv-serien «Sånn er Norge» forsøker Harald Eia å aste bytt lys over nordmenns tro. Han viser blant annet til at det er bare 1 av 3 i Norge som tror på Gud.

På 35 år har andelen av de som tror på Gud her i landet falt fra 53 % til 30.

Og går du i en nordlandskirke en søndag vil du antagelig ikke høre en preken om dom og fortapelse. Også synden har fått mindre plass selv om menigheten fremdeles bekjenner sine synder!

Også dogmer og læresetninger betyr mindre. Det kan i denne forbindelse være interessant å merke seg at Jesus ikke krevde noen bekjennelse av folk som møtte ham da han dro rundt og forkynte et nytt og radikalt budskap. De møtte ham og noe skjedde. De ble begeistret og fulgte ham. Det var ikke tung teologi, dogmatiske tema som treenighetslæren eller forsoningslæren som trakk dem, men personen Jesus.

På mange måter har nordlendinger en tro uten tilhørighet. For den leves ikke ut i noe fellesskap! Men troen finnes kanskje på en ny måte som et mer språkløst gudshåp hos nordlendinger?

I kirken synger vi «Gud er Gud om alle mann var døde.» Vi bæres oppe av fellesskapet Og vi kan være uenige i mye, men det er noe som binder oss sammen. Jeg ønsker ikke lettvinte svar på vanskelige religiøse spørsmål. Men menighetene må være nær sine medlemmer og gi oss håp. For det er nesten 70 % som av ulike grunner fremdeles er medlemmer selv om mange av dem ikke tror på Gud. Kanskje er en av grunnene at også nordlendinger innerst inne ønsker en himmel over sine liv?