Gudshåp i mørke med korona

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Gudstroen som er knyttet til kirken er for nedadgående også i nord. På mange måter har nordmenn en tro uten tilhørighet, Den leves ikke ut i noe fellesskap! Men det er langt fra få som har sin egen gudstro. For det må være noe mer! Dessuten finnes fremdeles mange, kanskje særlig eldre som vokste opp med den strenge guden. Alt var synd, i hvert fall det som var morsomt! Og denne guden har fulgt mange nordlendinger gjennom hele livet. De klarer ikke å glemme den strenge og dømmende far som ikke kunne vise omsorg og kjærlighet!

Jeg har som prest møtt mange som har dette gudsbildet. Og redselen for å komme til helvete blir de ikke kvitt. Det blir ikke plass til en kjærlig og omsorgsfull gud. Derfor er det viktig at prester og predikanter legger vekt på noe helt annet enn dommen.

Vi lever i en tid hvor stadig flere går rundt med det jeg vil kalle en hjemmelaget gud. Vi har tegnet oss et gudsbilder som er formet av tidligere erfaringer til mor og far og andre som sto oss nær som barn. Langt på vei er vårt gudsbilde laget i de omgivelser vi er oppvokst i.

De fleste av oss er vokst opp med «ros for godt» og «ris for dårlig.» Dette syn preger også langt på vei vår gudstro. For mange er den hjemmelagede gud hard og streng. Hvis vi mottar kjærlighet og omsorg blir vi enten mistenksomme og lurer straks på hva vi må yte i gjengjeld. Og hvis vi opplever noe godt, føler vi straks at vi må «betale regningen.» Guds omsorg og kjærlighet gjelder andre, ikke meg. For til meg stilles det krav. Og min hjemmelagede gud er den dømmende og straffende! Flere som ikke kan kvitte seg med sin hjemmelagede gud, formet i et strengt oppvekstmiljø, sliter og har psykiske problemer.

For den yngre generasjon er nok Gud noe annerledes enn for oss som vokste opp rett etter krigen. For verden utenfor som ikke vi hadde samme kontakt med i ungdomsårene, har kanskje gitt mange unge en åpnere og sunnere tro enn den vi vokste opp med på 50- og 60-tallet!

Det finnes fremdeles domsforkynnelse. Heldigvis er det svært få som opplever pandemien som Guds straff. Men en tro finnes kanskje på en ny måte som et mer språkløst gudshåp? For innerst inne er det nok mange i disse mørke koronatider som ønsker en himmel over sine liv?

Vi har tent lys i vintermørket. Lyset gjør noe med oss. Det gir håp. Om noen uker ringer kirkeklokkene jula inn. Den blir annerledes i år. Om vi ikke får gå til gudstjeneste, kan vi høre juleevangeliet slik Lukas forteller det. Det skildrer livet til gjetere, snekkere og en fattig kvinne i Romerriket, langt fra maktens høyborg, Rom. For de levde i utkanten. Det er det også mange her hjemme som gjør. De føler at de ikke blir hørt da de lever i periferien langt borte fra dem som bestemmer! Men ordene lyder fremdeles til alle som strever, føler seg overkjørt og lengter etter mer normale tider: «Frykt ikke!»

Og vi kan synge «Deilig er jorden.» Den er på mange måter en protestsalme. B S Ingemann skrev den i 1850 mens han var rystet over den brutale krigen mellom Danmark og Preussen.

Men det er ikke bare en protest! Vi gir vi ikke opp, men synger «Deilig er jorden» For salmen er også fylt av drømmer og håp om en annen tid som vi alle lengter etter.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken