Sannheten er som vanlig et sted imellom: Grunnrenteskatt er fornuftig, men skattens innretning kan bidra til å tappe nordnorske kommuner for sårt tiltrengt lokal kapital.

Grunnrente er den ekstra inntekten man får gjennom eierskap til ulike naturressurser som jord, skog, vann og hav.

For 2021 er denne grunnrenten i havbruk beregnet til 11,8 milliarder kroner; altså den ekstra fortjenesten eierne av oppdrettsanlegg har av gratis tilgang til vannet i norske fjorder.

Dette er en tilgang som stenger andre aktører ute og derfor har mange lenge ment at denne ekstra fortjenesten bør skattlegges, slik at samfunnet også får noe igjen for bruken av felles ressurser.

Det er dette regjeringen nå foreslår, med en skattesats som vil gi rundt tre milliarder kroner i ekstra skatt til fellesskapet.

Regjeringen vil også innføre grunnrenteskatt for vindkraftanlegg og øke den for vannkraftverk, som lenge hare betalt slik skatt.

Samlet vil den økte skattleggingen gi ekstra inntekter på 33 milliarder, klart mest fra vannkraften. Det vil komme godt med i et statsbudsjett som trenger alle de ekstra inntekter det kan påplusses.

Ideen med grunnrente er i utgangspunktet riktig, og oppdretterne har egentlig lite å klage over.

Bunnfradraget er stort og næringens overskudd har vært gigantisk de siste årene, og vil neppe minske framover, i en verden som trenger stadig mere mat.

Grunnrenteskatten rammer dessuten bare overskudd, går oppdretteren med underskudd tar staten nå mye mer av regninga, noe som gjør investeringer i ny produksjon mye mindre risikofylt enn uten en grunnrenteskatt.

Når ordførere i oppdrettskommuner likevel har grunn for en viss bekymring har det flere årsaker.

En av dem er at mange av de lokale oppdretterne er viktige bidragsytere til lokalsamfunnet. Ikke bare gjennom lokale arbeidsplasser, men gjennom investeringer i alt fra hoteller til idrettshaller.

En direkte konsekvens av økt skattlegging av oppdrettsnæringa er at det nordnorske investeringsfondet Pilar Kapital skrinlegges.

Bak fondet står elleve av de største nordnorske næringsaktørene, flere av dem innen oppdrett. De har sagt seg villig til å spytte 200 millioner kroner inn i fondet, som nå ser ut til å utebli.

I en landsdel som har manglet lokale investorer med nok penger siden væreiersystemet ble avviklet for over 100 år siden er det ingen hyggelig nyhet.

Det hjelper heller ikke på at bare halvparten av de 3, 7 milliardene den nye oppdrettsatten gir skal gå tilbake til oppdrettskommunene; resten tar finansdepartementet.

Dette er et gigantisk paradoks. Det er innbyggerne i oppdrettskommunene som rammes av bivirkningene av oppdrettsnæringas virksomhet, enten det er båndlegging av arealer, eller forurensing.

Burde ikke de da ha hele kompensasjonen for bruken av de lokale ressursene?

Til Nettavisen sier Hitra-ordfører Ole Laurits Haugen (Ap), som også er styreleder i et nettverk av 78 fjord- og kystkommuner, at blant de som har heiet på grunnrentforslaget er kommuner på det sentrale Østlandet.

Dette er kommuner som kan oppleve vekst og utvikling uten å gjøre noe som helst, sier Haugen, mens verdier skapt i distriktene nå skal skattlegges hardere.

Det Haugen påpeker er en underkommunisert effekt av den nye skatten.

Den "grunnen" i Norge som har økt klart mest i verdi de siste årene er tomtegrunnen i sentrale deler av landet. Det skyldes sterkt økt innflytting, som presser tomteprisene i været og gjør folk som Olav Thon og Petter Stordalen søkkrike.

Denne ekstra verdistigningen kunne staten også valgt å ilegge "grunn"-renteskatt, men det gjør den ikke. I hvert fall ikke foreløpig.

Da kan det virke nokså urettferdig å ilegge bruken av havområder i distriktene slik skatt, og så bruke halvdelen av de økte skatteinntektene dette gir andre steder enn i lokalsamfunnet.

Slik sett er frustrasjonen blant kystordførerne lettere å forstå enn det kan se ut som ved første blikk.

Nå er ikke innretningen på den nye skatten helt fastspikret ennå, så det er fremdeles tid til i det minste å sikre lokalsamfunnene en større andel av de nye skattekronene enn det nå legges opp til.

Det vil ikke være å løpe søkkrike laksebaroners ærend, men fattige kommuners.