Grenersen (om Ap og matkø 17.11.22) må heve blikket for å få med seg hele bildet om årsaken til at matkøene vokser i like stor fart som sjømatmilliardærene dukker opp på Kapitals rikingliste; nu teller de 50.

Det blir for kortsiktig og nærsynt å skylde på Ap alene. Alle har skyld, mest den borgerlige siden.

Årsaken til dagens forhold, en ulik og urettferdig inntektsfordeling i samfunnet, startet med Reagan i USA og Thatcher i UK på 80-tallet. De innførte store skattelettelser til de som tjente mest og med størst formuer og gjennomførte omfattende privatisering av typiske offentlige oppgaver.

Den liberale politikken ble videreført i Norge, med Willoch og jappetiden på 80-tallet, med tilhørende konkurser og fattigdom på begynnelsen av 90-årene.

Den ulike fordelingen mellom eierinntekter og arbeidsinntekter har økt enormt de siste 30 år. Og alle partiene har ikke villet gjøre noe med dette siden.

En økt globalisert økonomi har også virket inn, der rikinger, f eks Reksten i sin tid, kunne gjemme formuen i det som er omtalt som skatteparadiser, men egentlig er en tragedie for de landene som blir frastjålet skatteinntekter.

Et lite forsøk kom i 1990 med en skattereform som skulle fjerne muligheten for å bli «nullskattyter» for inntekten. Det var en bløff. K I. Røkke er en av de som i mange år har nytt godt av smutthull i loven. Nu har han tatt formuen med seg til Sveits, sammen med 44 andre nordmenn.

Kapitals rikingliste over Norges milliardærer må bli tynn etter hvert, hvis ikke Kapital jukser og tar med alle utflyttede til både Kypros og Sveits m.v. En kan spørre: Kjenner de landflyktige den egentlige betydningen av begrepet solidaritet? Å forlate det landet som har lagt forholdene godt til rette for å bli mangemilliardær.

Når inntekten og formuen blir stor nok, er det som Gordon Gekkos slagord «Greed is good» tar bolig i milliardærene.

Det en gang fattige Norge har skapt to typer milliardærer; 1) de som driver i næringslivet, innen industri, handel, eiendom, aksjer m.v., bare sjømatnæringen har skapt 50 milliardærer de siste 20 år og 2) staten, med NBIM, som nu svinger rundt 12 000 milliarder kroner. Det er ikke satt noen grense for hvor stort fondet skal bli. Men grensen for uttak er 3 prosent, dette av hensyn til inflasjonsfrykten.

Mer av statens (folkets) rikdom i NBIM kunne vært tatt i bruk, i statens egen drift og i kommunene, der en med fornuftige grep innen penge- og finanspolitikken, særlig skatte- og avgiftspolitikken, kunne unngått inflasjon på over la oss si 3 prosent.

Lønna, trygda, pensjonen kunne vært mye høyere i Norge dersom det slik hadde vært gjort politiske grep for å endre ulikheten, dvs. en vridning fra eierinntekter til lønnsinntekter og skatt.

Men de borgerlige partiene har strittet imot og nektet å ta inn over seg den stor ulikheten i inntekt og formue.

Gjennom en mer rettferdig fordeling av inntekter og formue, ville «vanlige folk» hatt større inntekt og pensjon og næringslivseierne litt mindre disponibel lønn, utbytter og formuer. Og staten ville hatt større inntekter gjennom mer skatt, slik at den kunne fordelt mer til egen drift og til fattige kommuner som skal ta seg av sine lovpålagte oppgaver innen helse, omsorg og skole.

Her har vi årsaken til matkøene; en ulikhet i inntekts- og formuesfordelingen i rike Norge som har fått lov til å vokse over 40 år og som synes å fortsette å vokse.

De som vil sette seg inn i hvordan ulikheten egentlig er i Norge, bør lese SSBs analyse 2020/13 Eierinntekter, skatt og inntektsulikhet i Norge.

Skal dette være evangeliet til næringslivslederne/-eierne i Norge; «Greed is good»?

Og lukke øyene for den eksponentielle veksten i matkøene?