Du har nå blitt ny preses for Den norske kirke. Det innebærer blant annet et stort ansvar først og fremst når det gjelder formidlingen av Guds Ord selv om man har blitt kirkens øverste toppolitiker.

Ditt forsvar for Hamas vedr. FN's resolusjon 194 (jfr. artikkel «WCC decries violence on Israel- Palestinian border» 31 mars 2018, er helt på linje med Mellomkirkelig råds strategidokument «En pilegrimsvandring for rettferdighet og fred: Strategi for Mellomkirkelig råds engasjement for rettferdig fred i Palestina og Israel, 2018-2020» som stemmer godt overens med DNK's jødepolitikk.

https://www.oikoumene.org/en/press-centre/news/wcc-decries-violence-on-israel-palestinian-border

https://kirken.no/globalassets/kirken.no/aktuelt/filer-2017/strategi_palestina_israel_mkr_2017.pdf

For å ta det med FN's resolusjon 194, så har det seg slik at resolusjon 194 sier at «flyktninger som ønsker å komme tilbake til sine hjem og bo i fred med sine naboer, bør ha lov til å gjøre det.»

Hvilket gyldig folkerettslig dokument kan det vises til som gir flyktninger noen «rett» til å vende tilbake?

Resolusjon 194 krever også «repatriering, gjenbosetting og økonomisk og sosial rehabilitering av flyktninger og utbetaling av kompensasjon...»

FN nevnte gjenbosetting fordi medlemmer i FN anerkjente at Israel ikke kunne repatriere en fiendtlig befolkning som truer sikkerheten til Israel. Israel sa ja til økonomisk kompensasjon mot at de jødiske flyktningene skulle få kompensasjon etter samme sats! «Palestina»-araberne avviste enstemmig resolusjon 194, men det snakkes det lite om. Jordan er i dag den eneste arabiske staten som gir statsborgerskap til «palestina»-araberne og det snakkes det også lite om.

Når det gjelder resolusjoner fra FN's Generalforsamling, så er de bare uttalelser og skaper slettes ingen folkerett uaktet av hva som er den rådende oppfatningen til Den norske kirke eller Kirkenes Verdensråd eller noen annen politisk enhet. Meninger eller følelser rokker selvsagt (og fremdeles) ikke ved etablert og anerkjent folkerett like lite som uttalelser fra FN gjør det.

Den «palestina»-arabiske selvstyremyndigheten har mottatt flere milliarder dollar som «hjelp», men de har ikke flyttet flyktningene ut av flyktningeleirene og inn i faste boliger. Et paradoks er jo at UNRWA (som fremdeles kaller «palestina»-araberne, og deres barn og deres barnebarn for «flyktninger») i 2018 fikk 125 millioner kroner fra Norge.

I mellomtiden har Israel tillatt tusenvis av disse «flyktningene» å komme tilbake, og har også kompensert tusenvis av de «palestina»-arabiske «flyktningene» økonomisk. Ingen israelsk regjering vil tillate at mer enn 4 millioner «palestina»-arabere flytter til Israel, for det ville bety at «palestina»-araberne mest sannsynlig vil overstige antall jøder i framtiden slik at den jødiske staten ville slutte å eksistere.

Det er jo helt på linje med punkt 1.3 (Bekjempe antisemittisme) i Mellomkirkelig råds strategi- dokument der det står at «Vi tar avstand fra en utvikling i retning av at Israel blir en «jødisk stat», som kan virke ekskluderende.»

Hva synes Den norske kirkes nye preses om at Norge foreløpig er en norsk stat? Kanskje det også er noe som har en ekskluderende virkning?

I punkt 1.2 (Oppgjør med kristensionismen) står det at «Mellomkirkelig råd vil også tale imot de som bruker Guds ord slik at de i realiteten forsvarer Israels okkupasjon av «Palestina» og legitimerer Israels menneskerettighetsbrudd.»

Hvor er de «palestinske» områdene? Hvilke menneskerettighetsbrudd er det uttalelsen «legitimerer Israels menneskerettighetsbrudd» sikter til?

«Palestina» har aldri vært en egen administrert enhet eller en egen stat med noen egen hovedstad. Det finnes fremstående foregangsmenn for «palestina»-araberne som sier at deres røtter kan føres tilbake til Filisterne, som var Israels argeste fiender på bibelsk tid. Denne påstanden kan enhver historiker motbevise. Det er totalt og en helt løgnaktig påstand og kun beregnet på å skulle sette Israel i miskreditt - og om mulig - få en omverden til å tro at det ligger et frø av sannhet i påstanden.

Navnet «Palestina» ble oppfunnet av keiser Hadrian som i år 135 e.Kr. ga provinsen Judea navnet «Syria Palaestina» for å spotte kongedømmet og jødene. Etter det har navnet blitt brukt på ulike områder innlemmet i forskjellige imperier til ulike tider. I de arabiske dynastiene finner man ikke noe landområder med benevnelsen «Palestina». Området ble geografisk omtalt som det sørlige Syria, og er til dels samme territorier som Levanten («et omtrentlig geografisk begrep på områder i Sørvest-Asia sør for Taurus-fjellene, Libanon, Israel, Syria og Jordan»).

«Palestina»-araberne bekrefter med det «palestinske» nasjonalråds faseplan som ble vedtatt i Kairo 8 juni i 1974 at det ikke eksisterer noen «palestinsk stat» siden de har planer om å opprette en «palestinsk stat». Når det gjelder «palestinere», så var det jødene som kalte seg for «palestinere» under og etter 1. Verdenskrig. I nyere tid begynte Arafat å bruke begrepene «Palestina» og «palestinere» som psykologiske våpen for å virkeliggjøre PLO's politiske mål som i dag også brukes av politiske partier og organisasjoner innen BDS-bevegelsen.

Man behøver selvfølgelig ikke å vise til hva som står i Guds Ord for å vise til Israels legalt oppnådde rettigheter under internasjonal lov. Guds Ord inneholder uansett en rekke profetier som bekrefter Israels legalt oppnådde folkerettslige rettigheter.

Det er selvfølgelig ikke bare Guds Ord Den norske kirke idag undergraver. Mange biskoper og prester undergraver idag også fredsoppgjøret etter 1. Verdenskrig der navnet «Palestina» ble brukt på det britiske mandatområdet.

Mandatet opphørte kl. 24:00 14 mai 1948 som også er dagen da staten Israel ble gjenopprettet etter internasjonal lov.

I det tidligere «Palestina»-mandatområdet finner man idag statene Israel og Jordan. Fredsoppgjøret etter 1. Verdenskrig er en godt dokumentert historisk realitet, og ikke noe som er fabrikert eller konstruert. Fredsoppgjørets folkerettslige status for tildelte landområder dokumenteres blant annet av følgende dokumenter:

Versailes-traktaten (28 juni 1919), Saint-Germain-traktaten (10 september 1919), Neuilly-sur- Seine-traktaten (27 november 1919), Trianon-traktaten (4 juni 1920), San Remo-bekreftelsen (24 juli 1922), Sèvres-traktaten (10 august 1920) etterfulgt av Lausanne-traktaten (24 juli 1923) og stadfestelsen av Kongressen i USA (3 desember 1924).

Jødene har idag en firedobbel legal folkerettslig rett på landområdet vest for Jordan-elven:

-Historisk rett (langvarig sedvane)

-Tildelt jødene ved folkerett under San Remo-konferansen (24 juli 1922)

-Folkerettslig rett ved freds-og grenseavtalen med Jordan (26 oktober 1994)

-Ved Oslo-avtalens område C (28 september 1995)

Artikkel 80 i FN-pakten sikrer at denne etablerte og anerkjente folkeretten ikke kan gjøres ugyldig:

«1. Intet i dette kapittel skal ha den virkning at det i seg selv på noen som helst måte endrer noen staters eller folks rettigheter eller bestemmelser i internasjonale avtaler som noe medlem av de Forente Nasjoner er part i, med mindre det er avtalt i individuelle tilsynsavtaler ,-» (Art. 77, 79 og 81).

Hvis Den norske kirkes nye preses fremdeles tenker på å aktivt fronte en antisemittisk BDS- kampanje mot en medlemsstat i FN, så vil det kun i beste fall bygge på en uvitenhet og i verste fall antisemittisme. Som regel har antisemittisme sitt utspring fra uvitenhet.

Om du som Den norske kirkes nye preses er uvitende på bakgrunn av mangel på kunnskap eller et nasjonalsosialistisk jødehat, får du svare for selv den dagen du står foran Gud på dommens dag.

Når det er sagt, så ønsker jeg å formidle et håp på vegne av alle jøder i Norge og Israel, om at vi i fremtiden kan jobbe sammen for sannheten slik vi finner den i Guds Ord, norsk lovgivning (jfr. Straffelovens § 102 bokstav h, Lov om boikott § 1 og 2 og i etablert og anerkjent folkerett.

I Guds Ord står det følgende i Jesaja 59;14b-15a: "Det som er rett, slipper ikke til. Slik er det når sannheten blir borte".

Hvis sannheten blir løsningen, så kan løsningen bli fred!