Gå til sidens hovedinnhold

Gratulerer med dagen til vår tid mest kjente, elskede og innflytelsesrike artist

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det var en kveld som alle andre på Gerde´s Folk City i New York, for akkurat 60 år siden. New York Times´anmelder Robert Shelton var der for å høre en lokal bluegrasstrio, men endte opp med å anmelde oppvarmingsartisten i stedet.

Han var en da ukjent 20-åring som ingen helt visste hvem var, eller hvor kom fra. «Han er vag om sitt fødested og sin bakgrunn», skrev Shelton, «men det betyr mindre hvor han har vært enn hvor han skal, og det er rett opp».

Mandag 24. mai blir den samme 20-åringen 80 år gammel. Og rett opp gikk det. Få artister i vår tid er mer kjent, mer elsket og mer innflytelsesrik enn Bob Dylan.

Det skyldes ikke alene hans enorme produksjon - over 600 sanger og 39 studio-plater - men også en unik kombinasjon av kommersiell suksess og kritikerros.

Tallet på kolleger som har laget sine Dylan-covers er nesten uten ende, og selv verdens akademikere ligger ved sangpoetens føtter. I 2012 fikk han Nobels litteraturpris, og over 100 amerikanske universiteter underviser i hans tekster.

Selv ble jeg Dylan-frelst i 1976 gjennom hans 17. album «Desire». Raseriet mot urettferdighet i «Hurrican», skjønnheten i «One more cup of coffee», kjærligheten i «Sara». Og over og innimellom det hele Scarlet Riveras magiske fiolin. Det var ulikt noe annet jeg hadde hørt, og jeg var frelst.

Nå var ikke Dylan noe ukjent navn for meg i 1976, men jeg hadde ikke så stor sans for hans akustiske plater på 60-tallet og hadde for å være ærlig hørt mer på backingbandet hans, The Band. For i tillegg til å være en genial låtskriver var Dylan en mester i å finne gode musikere å jobbe sammen med.

Som da han og The Band sommeren 1967 jammet sammen i en kjeller i Woodstock og laget tidenes mest myteomspunne bootleg, endelig offisielt utgitt året før "Desire" som «The Basement Tapes».

Samme The Band som i 1965-66 backet Dylan på hans første verdensturne etter at han skiftet fra akustisk til elektrisk musikk. En turne der han og bandet ble kraftig pepet ut under hver eneste konsert, før halve salen gikk i protest mot skiftet.

Alt var med på å bygge myten Dylan; det ensomme geniet som alltid gikk sine egne veier. En myte som skapt for 60-tallets ungdomsopprør, og en myte Dylan selv gjorde alt for å bygge opp under.

Bob Dylan har knapt noen gang fortalt sannheten om seg selv eller sitt liv, verken i intervjuer eller i selvbiografien «Chronicles».

I stedet har han fortalt en serie mytologiske løgner, som at han var oppdratt av fosterforeldre, hadde tilbragt tid i et ungdomsfengsel og rømte hjemmefra som 12-åring.

Sannheten er at han hadde en helt normal middelklasseoppvekst, med masse venner og svært stabile familieforhold. Og enorme ambisjoner om å bli en rockestjerne helt fra barnsben av.

Men Dylans rykte som en opprører var ikke helt uten grunnlag. Hans sanger tok tidlig et oppgjør med tidens rådende politiske konsensus. Ikke minst når det gjaldt amerikansk rasisme.

Sanger som "The Death of Emmett Till", «Only a Pawn in Their Game», «The Lonesome Death of Hattie Carroll» og foran nevnte «Hurricane» raste mot et USA der uskyldige svarte ble drept og fengslet.

Så populære var hans sanger innen borgerettsbevegelsen at den tidens mest populære svarte artist Sam Cooke ble kraftig kritisert for ikke å skrive noe som var i nærheten av "Blowin in the wind"..

Cook svarte med å skrive det som etter hvert ble Borgerrettsbevegelsens kanskje viktigste kampsang «A change is gonna come», tydelig inspirert av Dylan.

I motsetning til den mest iherdige fansen har noe av min fascinasjons ved Dylan tapt seg med årene. Kanskje fordi jeg møtte ham for alvor vel sent i ungdommen. Kanskje fordi jeg ikke er bygget for heltedyrking. Ikke alt han har gjort er like bra, og innimellom direkte dårlig.

Dylan har nok også selv et litt ambivalent forhold til sine beundrere. Han gir ikke ved dørene, men holder dem på armlengs avstand. Da han fikk Nobelprisen skal han ha bemerket "Nobel, er ikke det han som oppfant dynamitten", og ikke helt tatt det på alvor.

Dylan har da også beskrevet seg selv primært som "a song and dance man" og er en stor beundrer av Frank Sinatra. Og som ham har han fortsatt å jobbe langt inn i alderdommen. I 1988 startet han det han kaller "The never ending tour", og siden da har han spilt over 3.000 konserter.

Til tross for at artritt gjør at han ikke lenger kan holde gitaren, han må sitte ved et piano på scenen og stemmen er blitt så slitt at han på sin seneste plate resiterte tekstene, tyder alt på at turneen blir gjenopptatt så snart pandemien er over.

I tillegg fortsetter han å skrive fantastiske sanger. Helt ut av det blå slapp han i fjor sommer en ny plate "Rough and Rowdy Ways". I forkant kom singelen ""Murder Most Foul" som med utgangspunkt i drapet på Kennedy tar lytterne med på en 17 minutter lang tur gjennom amerikansk historie og kunstens evne til å skape sosial endring i et land som de siste 60 årene har gått fra Borgerrettsbevegelsen til Black Lives Matter.

Slik sett er den en verdig oppfølger til den 20-årige Dylans opptreden på Gerde´s den dagen i 1961. Og et bevis på at Dylan fortsatt er mer vital og spennende enn svært mange av sine yngre kolleger.

Så jeg hever koppen, setter på "Desire" og gir siste ordet til Dylan selv. Med et inderlig ønske om at vi to kan drikke kaffe sammen lenge ennå:

One more cup of coffee for the road
One more cup of coffee before I go
To the valley below.

Kommentarer til denne saken