Vi må snakke om publikumsoppslutningen på Aspmyra. Etter tidenes beste sesong og det mest imponerende seriegullet i landets øverste divisjon noensinne i fjor, att på til uten tilskuere, og serieledelse og gullkamp også i år, ligger det til rette for større publikumsinteresse i Bodø enn noen gang.

Tilstrømningen til Myra har ikke gått i taket. Under søndagens overhaling av Vålerenga, sies det å ha vært et tilskuertall på omtrent 3.700. Det er på ingen måte oppsiktsvekkende lavt, i hvert fall sammenlignet med andre Eliteserie-stadioner. Dessuten laget J-feltet stemning, som må sies å ha blitt regelen snarere enn unntaket. Men litt over halvfullt stadion er ikke godt nok.

Hvis man ikke klarer å fylle Myra nå, når skal man i så fall klare det?

Svaret får vi antakelig mot Roma 21. oktober, som vel kan kalles tidenes fotballanledning på Nord-norsk jord. Det er bare så synd at Bodø/Glimt ikke blir møtt av fulle tribuner på hver hjemmekamp. Antakelig får vi aldri igjen i vår levetid oppleve en slik sammenhengende eventyrperiode som denne og de to foregående sesongene representerer.

At de gule leder serien på dette tidspunktet av sesongen, etter å ha mistet vanvittige 66 mål og 39 assists fra seriespillet i fjor (Hauge, Zinckernagel og Junker, i tillegg til langtidsskadde Boniface), er spinnvilt. Det må for øvrig også være rekord.

Jeg flyttet til Bodø i 2019, og har ennå til gode å se en motstander dominere Glimt på eget gress. Det er faktisk vanskelig å se for seg at Milan skulle gjort det i fjor, dersom Glimt hadde fått hjemmekamp. Det samme kan sies om Roma om noen uker.

Det sies at det vanskeligste i idrett generelt og i fotball spesielt, ikke er å oppnå suksess, men å gjenta den. For det første setter fjorårets strabaser krav til de involvertes (spillere og trenere) fortsatte sult på nye prestasjoner og titler. For det andre er det nødvendigvis slik at enhver motstander Glimt nå møter, tar så mye hensyn til Glimts styrker som det er mulig å gjøre. Dessuten vil alle slå den regjerende mesteren.

Ti klubber har vunnet seriegull for herrer i Norge de siste 40 årene. Kun tre av dem har klart å forsvare det: Rosenborg, samt Vålerenga og Molde ved én anledning hver. Nå kan heltene fra nord gjøre det samme. Gull i år vil isolert sett derfor være en større prestasjon enn at de tok gull i fjor, selv om måten det skjedde på i fjor mangler sidestykke. Det Glimt bedriver om dagen er makeløst.

I disse dager diskuteres Glimts planer om ny storstue for kultur og idrett i Bodø, med en tenkt kapasitet på inntil 10.000. Med utgangspunkt i publikumstallene fra de siste kampene, kan man se dette fra to perspektiver. På den ene siden kan man hevde at planene er tåpelige, all den tid man ikke klarer å fylle dagens «lille» Myra. Dette kan virke åpenbart, men Glimt har et godt poeng når de snakker om å legge til rette for gode tilskueropplevelser i et arktisk klima.

For hva kan det noe beskjedne publikumsoppmøtet på Myra skyldes? En mulig forklaring kan være at terskelen for å gå på kamp er høyere i nord enn i sør. La oss være ærlige: Drar man på Myra, er man innforstått med at det bokstavelig talt blir en frisk opplevelse. Samtidig burde spillet Glimt nesten uten unntak varter opp med, varme mer enn tilfellet er andre steder.

I stedet for å bruke labert publikumsfremmøte som et argument mot ny storstue, kan man vende argumentet på hodet: Ved å legge til rette for mer tilskuerkomfort i form av tak, vindskjerming og varmeanlegg tilpasset våre klimatiske omgivelser, slik Glimt har skissert, vil flere finne veien til kamparenaen. I så fall innebærer dette at fotballinteressen i byen og området er latent, og må «hentes frem». Selv sitter jeg delvis med dette inntrykket: Det er stor fotballinteresse i byen, men ut fra kampfremmøte å bedømme, kan man knapt kalle Bodø en fotballby. Mot Odd forrige hjemmekamp, klarte man ikke å selge ut Myra tross halv stadionkapasitet.

Jeg har for øvrig ingen formening om hvor et nytt stadion eventuelt bør lokaliseres, men sentrumsnærhet og tilgjengelighet med bil, sykkel, kollektiv etc., bør veie tungt. Vår tid er nå, som NRK-serien heter. Glimt har aldri vært i en lignende posisjon sportslig sett. Momenter er til for å gripes. Å se Glimt spille Europa-kamper på Lerkendal vil være en ydmykelse for tung for byen å bære, men også et vitnesbyrd om behovet for bedre stadionfasiliteter.

Glimt må ha en slags rekord i diskrepans mellom sportslig nivå og publikumsoppslutning sammenlignet med motstanderne. Akkurat den rekorden er ikke noe å være stolt av. Aldri før har det vært større grunn til å dra på Myra. Bodøfolk: Nå må vi kjenne vår besøkelsestid. Dette eventyret varer ikke «førr evig» og må nytes mens det kan.

NB! Dette er en komprimert tekst av en lengre kronikk hos Nordnorsk debatt publisert 28. september.