Ekkokammer. Falske nyheter. Er sosiale medier blitt en trussel mot demokratiet? Eller er det bare «eliten» som er skremt av å se hva folk egentlig mener?

Sosiale medier: Sosiale medier skulle bidra til en styrking av demokratiet, men i dag er stadig flere redde for at de i stedet vil svekke det. Illustrasjonsfoto

Sosiale medier: Sosiale medier skulle bidra til en styrking av demokratiet, men i dag er stadig flere redde for at de i stedet vil svekke det. Illustrasjonsfoto

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

KronikkInternett og de sosiale mediene fikk oss til å drømme om et mer levende demokrati, med en bedre informert og mer engasjert befolkning og kortere avstand mellom de styrende og de styrte.

Drømmene er i noen grad blitt virkelige. Facebook, Twitter, blogg, kommentarfelt og Wikipedia er i seg selv en styrke for demokratiet. Stadig flere mennesker deltar i offentlige debatter om politiske forhold. Kommunikasjonsstrømmene mellom politikere og myndigheter på den ene siden og borgerne på den andre, flyter raskere og er mer gjensidige.

Framfor alt har det skjedd en demokratisering av kunnskap. Den enkelte kan enkelt finne informasjon fra hele kloden, og det er blitt lettere å uttrykke seg offentlig. Du er ikke lenger avhengig av å overbevise en forlegger eller en annen institusjon om at din ytring er verdifull eller at det går an å tjene penger på den. Hvem som helst kan blogge eller opprette en konto i de sosiale mediene og bygge seg et publikum.

De senere årene har imidlertid pessimismen bredt seg. Den arabiske våren, der demonstranter i land etter land syntes å tvitre seg til frihet, endte i blodbad og nye diktaturer.

Autoritære regimer i Beijing og Moskva viste seg i stand til å kontrollere informasjonsstrømmen og å utnytte den digitale teknologien til å feste grepet om befolkningen.

I 2013 sto Edward Snowden, en av de mest betrodde teknologene til NSA, den amerikanske etterretningstjenesten, fram med sjokkerende avsløringer om utrolig detaljerte nasjonale og internasjonale overvåkningsprogrammer.

Enkeltmenneskets grunnleggende demokratiske rett til å ha et privatliv syntes helt uthulet.

I Norge ble den 22. juli 2011 et vendepunkt. I kjølvannet av Breivik-massakren tok avisredaksjonene grep i forhold til hatytringene som hadde fått regjere i mange kommentarfelt.

Noen aviser stengte rett og slett kommentarfeltene. Etterskuddsmoderering ble normen, med forhåndsmoderering av sensible saker.

I dag er populismen på frammarsj, noe som har sammenheng med at tradisjonelle informasjonsmedier er på defensiven og mister evnen til definere virkeligheten.

Folk som tidligere har vært tause i offentligheten finner nå ytringsrom og bekreftelse på nettsteder som Document.no eller Breitbart News.

Falske nyheter er et stort problem. I nettøkonomien genererer klikk penger, og ingenting er billigere enn rett og slett å dikte opp en tilforlatelig, men oppsiktsvekkende nyhet.

Den demokratiske offentligheten spaltes opp i hva den amerikanske rettsteoretikeren og filosofen Cass Sunstein kaller ekkokammer.

Dette bryter med en gammel og velfundert tanke om at demokratiet må baseres i en bred demokratisk offentlighet, der meninger møtes med motargumenter og usannheter avsløres.

I de sosiale mediene er det derimot som oftest folk som fra før av er enige som diskuterer. «Debatten» struktureres dermed ikke av argumenter og motargumenter, men av gjensidig beundring der deltakerne konkurrerer om å si det samme så slående og skarpt som mulig.

Ekkokammereffekten forsterkes av teknologiske forhold. På nettet er det søkemotorenes algoritmer som bestemmer hva som er offentlig, men disse er forretningshemmeligheter og de bygger på søkehistorikk, slik at den enkelte finner det han eller hun alt har vist interesse for å finne. Den private horisonten åpnes ikke, den lukker seg i en loop.

Mange ekkokamre er organisert rundt teorier om at hemmelige sammensvergelser trekker i trådene og er årsak til mye det som skjer: Jødene styrer verden, myndighetene i USA organiserte selv terrorangrepet mot Twin Towers og Pentagon, «kulturmarxistiske» eliter konspirerer for å islamisere Europa, og vaksineprogrammer er en sammensvergelse mot befolkningen.

Slike konspirasjonsteorier utfordres i mindre grad enn før i en felles offentlighet. Derfor er det mange forskere som mener at internettet har en paranoid struktur som i seg selv bidrar til radikalisering. IS, den såkalte «islamske staten» er eksempel på at et digitalt ekkokammer med global rekkeviddevidde kan bevæpne seg og bli en militær trussel.

Hovedgrunnen til at demokratiske institusjoner kommer under press også i Vesten er likevel ikke utfordringen fra mindre tolerante kulturer.

Problemet er at den offentlige samtalen flytter til teknologiske plattformer som vi ennå ikke har lært oss å bruke riktig. Utfordringa er å gjenoppfinne demokratiet og journalistikken for en digital tidsalder.

Temaet diskuteres videre på Lytring i Stormen bibliotek torsdag kl. 19.00.

Kjetil Jakobsen
professor i historie, Nord Universitet

Kjetil Jakobsen professor i historie, Nord Universitet

Artikkeltags