Gå til sidens hovedinnhold

Gildeskålboka 2020 – ei god årbok

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den 40. Gildeskålboka er ei lekker årbok med interessante artikler, en variasjon av eldre og nyere tema, samt mange og store bilder. Utstyrt med god, lesbar skriftfont, fargebilder, varierte sidebakgrunner, godt tabeller og flotte titler gjør boka til ei ekte gavebok for gildeskålværinger over hele landet. Knapt 40 artikler på 140 sider sier noe om bredden. Og om lengden, to av tredeler artikler er på 1-3 sider.

Jeg vil starte omtalen med årets hovedartikkel på 20 sider, om Jakten på den forhatte og forfulgte lærer Lindblom – en av de tre mest kjente gildeskålværingene gjennom tidene. Alle som har besøkt den gamle kirkegården i Gildeskål, og sett jernkorset til den tidligere kirkesanger og lærer, står igjen som et stort spørsmålstegn; Hvem, hva og hvorfor?

Konservator Oscar Berg ved Nordlandsmuseet er en dyktig historiker og formidler. For fire år siden gikk han til verk for å samle alle myter og historier om hr Lindblom, samt finne de nakne fakta i et mangfold av kilder. Resultatet er en spennende fortelling, der han først refererer den muntlige tradisjonen fra aviser, opptegnelser og bygdebøker. Når Berg går over til å matche historien mot de historiske kilder; kirkebøker, folketellinger, fangeprotokoller, panteregistre og taterberetninger taper ikke spenningen seg, tvert imot.

Berg skriver godt og saklig. Hans fortelling nyanserer og forklarer mange myter og gir oss et bilde av en stridbar mann med hissig gemytt, men også en mann med mange positive egenskaper. Fortellinga om læreren under jernkorset er grunn god nok til å kjøpe Gildeskålboka 2020.

Et grundig portrett av Gildeskåls førstekvinnelige lensmannsbetjent – Vigdis Nygård f. 1947 – åpner boka under vignetten «Årets profil» Her har journalisten Kurt-Johnny Olsen levert en interessant og sympatisk artikkel om Vigdis som i 1985 ble hentet til lensmannskontoret for å jobbe merkantilt, men som raskt ble midlertidig lensmannsbetjent. Etter å ha tatt Politihøgskola i Oslo 1988-90 kom den formelle utdanninga på plass, og i dette yrket virket hun fram til pensjonsalderen som ikke oppgis, men ser ut til å være rundt 2003.

Det mest interessante i dag er ikke at hun var tidlig kvinne i dette yrket, men fortellingene om hennes arbeid i bygda med både forebyggende og medmenneskelig engasjement. Barn og ungdom var viktig å ta vare på, spesielt de med omsorgs- og rusproblemer. I tillegg til alvorlige saker, fra innbrudd, narko og ja, faktisk drap. Hun kom også borti «noen faste som holdt liv i nabokrangelen» - ei formulering som får leseren til å dra gjenkjennende på smilebåndet.

Olsen har heldigvis også lagt inn slektshistorie i portrettet, ca to av ni sider, det hører med når ei årbok presenterer en person så grundig som Vigdis Nygård blir. Det eneste jeg savner er forklaring på hvorfor hun ikke fikk fast stilling som lensmann i Gildeskål, ettersom hun var konstituert i stillinga en tid. Ville hun ikke det sjøl, eller var det andre årsaker?

Johan Sandberg skriver kort om «Drama på havet sør for Givær» i mai 1931 da tre brødre Pedersen, alle i 20-årene omkom. En trist og dramatisk ulykke der de tre mennene fikk den fjerde personen, Aud Andersen, opp på båthvelvet før de sjøl forsvant i havet. De som reddet jenta glemte aldri skrikene hennes.

«Sandvikas siste bonde» av Bibianny Kontny er også en kort sak om Odd Berg Thomesen (1948-2004) som ble stelte sine gamle foreldre i mange år og ble en familieenkemann. Odd overtok et jordløst barndomshjem og bygde det opp til et veldrevet småbruk med sau på leid grunn, etter hvert kjøpt grunn av både bnr. 1 og bnr. 2. Jeg savner opplysninger om når han ble født og navn på hans ‘ungdomskjæreste sørfra’ som flyttet inn på et eller annet tidspunkt. Enkle søk i nb.no forteller både fødselsåret og at samboeren er identisk med artikkelforfatteren.

Prinsipielt synes jeg at alle årbokredaksjoner bør opplyse noe mer enn navnet til sine medarbeidere. Ikke minst når det er slektskap og nær tilknytning til steder og personer som omtales, og faglig bakgrunn der det er relevant. Kurt-Johnny Olsen er jo profesjonell journalist.

Gildeskålboka inneholder mye slektshistorie. Bengt-Arne Sundsfjord skriver om ranværingen Ole Davidsen 1813-1899 som levde et omflakkende liv før han gikk over fjellet til Gildeskål. Familien bodde i kummerlige kår under en steinheller på Stien i Sundsfjorddalen. Ole og slekta hans hadde mye dramatikk og ulykker, så det var ikke å forundres at han ble en særing og «ein artig skruve som det gikk mange ord om». Det står både fysiske minner og mange anekdoter igjen etter karen. Jeg synes Sundsfjord framstiller Ol-Davisa med respekt og saklighet.

Svanhild Lind presenterer Poststedene i Gildeskål, de ulike poståpneri, brevhus, feltpoståpneri, underpostkontor m.v. som har eksistert på stedene Fleinvær, Fleina, Sørfugløy, Nordfugløy, Nordarnøy, Sørarnøy, Nygårdsjøen, Kjelling, Forstranda, Sundsfjord, Framnes, Mårnesstranda, Alsvik, Finsetodden, Kvarsnes i Salten, Inndyr, Sørfinset, Gildeskål prestegård og Storvik.

Posthistorien gjennomgås greit, med gode illustrasjoner fra Norges Postmuseum. Det er flott at ei av mange årbøker presenterer post- og filatelidelen av samferdsels­historia. Alle emner interesserer neppe alle lesere, og bredden gjør årbøkene til gode oppslagsverk.

Storstorm i 1893 på Lofothavet er også ført i pennen av Svanhild Lind. Her får vi historien om en båtmannskap på fire som omkom i en januarstorm som tok 130 liv. Karene i alderen 17 til 55 var fra Horsdal, Våg og Inndyr. Denne artikkelen kunne vært bedre da nesten alt er avskrifter fra et par gamle avisartikler og vedtatte regler om «anvendelse av den indsamlede kapital» til de etterlatte etter ulykka.

En av illustrasjonene er fra prestens kirkebok hvor det klart og tydelig står seks navn på gildeskålværinger som omkom i denne stormen. I høyremargen har klokkeren tydelig skrevet at de fem øverste omkom «paa en og samme baat». Også de to andre burde vært omtalt. Lind bruker antallet fire omkomne, som Nordlandsposten trykket 8/2-1893. Her har redaksjonen sviktet. Jeg synes et så dramatisk tema fortjener en litt lengre artikkel.

Trond A. Thoresen skiver ni sider om Nygårdsjøens oppvekstsenters 30 årsjubileum. Artikkelen er grundig og omfattende, med lærere og rektorer, elever og barnehagebarn, prolog, fotos og mye stort og smått. Thoresen har gjort et solid stykke arbeid som vil glede de som har vært tilknyttet Nygårdsjøen i denne perioden eller som kjenner de som blir presentert. En slik artikkel er absolutt på sin plass i ei årbok.

MS Harriet er Helge Jæger Nilsens fortelling om noen krigsdager i 1940 slik hans far Bjarne Jæger Nilsen opplevde det. Faren var flyver i marinens flyvåpen (ja det het det da) og måtte komme seg til Tromsø etter bombinga av Bodø. Løsningen var «å kvittere ut en av kystverkets båter» ettersom han opprinnelig var utdannet styrmann. På to sider presenteres en kort og morsom historie, men jeg kan ikke avsløre poenget her. Den må leses.

To andre krigstema følger på. Interessant å få historien Farlig nærhet til krigshandlinger -om en bolig på Sørarnøy som 26. april 1944 ble lettere skadet under et alliert flyangrep på en liten tysk konvoi. Granatsplintene kunne drept folkene i huset, men heldigvis hadde de kommet seg litt unna ytterveggene. Sverre Andreassen gjorde rett da han valgte å la en liten splint stå igjen i sengegavlen sin, for når ungene hans «får familie kan jeg fortelle denne historia, og så kan de gå og kjenne på splinten».

Nye og interessante opplysninger får leserne i Kjell Roger Eikesets artikkel om Skolehusene fra Spillum til Gildeskål. Dampsaga og høvleriet i Namsos laget prefabrikkerte, komplette skolehus som de solgte flatpakket til mange kommuner, også i vårt fylke. Til Gildeskål kom det minst fem slike skolehus, det eneste som ikke ble levert fra Spillum var stein til grunnmur, takskifer og ovner. Til og med kateter og utedo kom fra Namsos. Eikeset beskriver prosessen fra A til Å, til og med dagens bruk av de nedlagte skolene.

Årsaken til at skoler ble masseprodusert i Namsos var kombinasjonen av tømmer og sagbruk ved Namsens munning og en ny skolelov som avviklet omgangsskole-ordningen og krevde egne skoler i hver krets. Det var mange kommuner som valgte å kjøpe ferdig-skoler. Denne historien har paralleller i nord og sør.

Den historiske bolken i Gildeskålboka avsluttes med en Dialektplakatover lokale ord som Inndyr skole har laget; mellabær, abala og æstimer med flere. Vi får med ei ordliste med forklaringer og den egner seg godt som filologisk quiz. Dialektformen og stavinga som brukes på dialektordene er ok, men ikke konsekvent. Forklaringa er nyttig, men her vil nok innholdet oppfattes noe forskjellig fra sted til sted i Nordland, og mellom nordlendinger og andre fylker.

De siste 50 sidene av årboka har 23 små artikler fra hva som skjedde i Gildeskål i 2019-2020. En dagsfersk andel på 35 % av årboka er mye, men jeg synes både tekst og bilder presenterer stoffet godt. Dette vil stå seg i ettertid som interessant. Vi får presentert flere markeringer og arrangementer, utdeling av priser, stipend og gaver, konfirmanter og 10. klassinger. Da får det stå sin prøve at ordføreren er avbildet hele 10 ganger. Men ettersom han ikke hovedpersonen i artiklene er det helt greit.

Litt historisk statistikk over befolkningsutviklinga 1951-2020, aldersfordelinga fram til 2040 og sysselsettinga de siste 10 årene er et interessant innslag. Færre fødes og flere blir over 80 år. Samtidig som at folketallet er redusert med 1000 personer har sysselsettinga økt med vel 100. Gildeskål er blitt en pendlerkommune, der folk pendler både inn (uten å bosette seg her) og ut til nabokommunene.

Gildeskålboka 2020 står seg godt og bør stå i bokhylla til alle gildeskål-væringer i og utenfor bygda. Noen små skrivefeil og unøyaktigheter i tekst og referanser burde redaksjonen ha fanget opp og korrigert.

Kommentarer til denne saken