I Bodø er det registrert over 600 frivillige organisasjoner. Størstedelen er innenfor idrett, barn og kultur, men også nærmiljøarbeid, integrering, forebygging, friluftsliv, beredskap og religiøst arbeid er omfattende.

Frivillig sektor dekker altså alle samfunnsområder. Det er nok å se for seg 17. mai. Hva ville vært igjen hvis de frivillige organisasjonene forsvant? Jo, en enslig ordfører og politi ridende på hest.

De fleste nordmenn er medlem av en eller flere organisasjoner, og mange har fått opplæring der i demokrati, deltakelse og organisering. Frivilligheten er lokal, den engasjerer mange og nyter stor tillit i befolkningen. Tilbudene deres avspeiler i stor grad geografiske forskjeller.

For eksempel står skytterlag og beredskapsarbeid sterkest i rurale strøk, mens det nok er flere golfklubber i Viken enn i Finnmark, og flere religiøse organisasjoner helt i sør enn i nord. For bosettinga spiller frivillige organisasjoner en avgjørende rolle for trivsel og tilhørighet.

2022 var «Frivillighetens år», med store flotte kampanjer, hvor politikere konkurrerte om å si mest mulig positivt om frivillig innsats. De skrøt så mye og klappet oss så mye på skulderen at noen skuldre gikk ut av ledd. Nå er det valgkamp, og klappinga fortsetter. Men hvorfor snakker de ikke om rammevilkårene og utfordringene?

Hvilke deler av frivilligheten har gode arbeidsvilkår, og hvilke er truet? Hvilke grupper vil miste sine tilbud i årene som kommer? Synes de det er greit at privatøkonomi avgjør hvem som kan delta? Får vi trenere og turvenner og redningsmannskap til å stille helt gratis i årene som kommer?

Aftenposten har i en rekke artikler beskrevet hvor ille det står til med barnefotballen i Oslo. Dette angår også oss, for de rammebetingelsene som har ført til store klasseforskjeller i barneidretten, gjelder hele landet. I en av artiklene uttaler Pellegrino at han ikke ville kunnet spille fotball hvis han var barn i dag. Heldigvis er det ikke kommet så langt ennå i Bodø. Bl.a. takket være et våkent idrettsråd.

Selv bruker jeg i likhet med mange andre pensjonister mye tid på frivillig arbeid. Norsk Folkehjelp i Bodø driver med redningsarbeid, integreringsarbeid, solidaritetsarbeid og badetilbud. Tiltak som er i grenseland mellom offentlig ansvar og frivillig engasjement, og hvor vi er gjensidig avhengige av hverandre.

Blant annet gir vi tilbud til flere hundre innvandrere fra alle verdensdeler – Språkkafe som har klart seg i 7 år, «Walk & talk» hvor en gjennom turvenner lærer norsk språk og kultur, og koret «Kor for alle» hvor over 30 nyinnflyttede får oppleve fellesskap, musikk og glede. På fint kan det kalles «hjelp til selvhjelp» eller «Folkehelse».

Overgangen fra å være politiker og byråkrat til frivillig i en liten organisasjon uten egne ansatte var stor. Det tok tid før jeg skjønte hvor vanskelig det er å få klare svar fra det offentlige, og få etablert et samarbeid mellom likeverdige parter. Det offentlige har sin arbeidstid og mange ansatte, de frivillige bruker fritid på ettermiddager/kvelder og helger. Vi trenger møteplasser og klar ansvarsdeling om hvem som gjør hva - kommunale tilbud kan ikke bare forventes gjennomført av frivillige.

Før var frivillig arbeid «Bottom up» - initiativet kom lokalt fra, basert på lokale behov. Nå er det tilskuddsordningene som styrer, og disse er bygget opp etter profesjon og administrative saksområder i departementene – langt unna der aktiviteten foregår. Da staten lot frivillige overta fattigdomsbekjempelse, og ga penger til de som delte ut mat, i stedet for å rette opp urett i egne systemer, var toppen av min frustrasjon nådd.

Midlene vi får til å drive omfattende aktivitet må søkes på hvert år, og gir ingen forutsigbarhet for driften. Mens politiske partier og religiøse organisasjoner får store faste tilskudd over statsbudsjettet til å drive sin frivillige innsats, og idretten får rammebeløp bl.a. gjennom spillemidler, får andre bare smuler. Alle vi andre – nærmiljøarbeid, friluftsliv, kulturtiltak, tiltak for demente, integrering, psykisk helse og miljø, må søke all verdens små og store stiftelser, lokale bedrifter og offentlige potter for å klare oss.

Det hadde i og for seg vært greit hvis det var enkelt å søke. Men det er det ikke. Vi bruker mye tid på å lete opp mulige midler, og rapporteringen er omfattende. Lokalt næringsliv stiller heldigvis opp i noen kommuner og gir til noen utvalgte. Det krever mye tid å søke om 10.000 kroner mange ganger pr. år. Hittil i år har jeg sendt søknad til 12 helt forskjellige instanser, fått tre nei-svar og to ja-svar. Øvrige svar får vi lenge etter at vi har startet opp årets virksomhet.

Ikke all frivillighet har det vanskelig - mye frivillighet drives innen regulerte rammer med mye offentlig støtte og hjelp, og/eller eies av tunge aktører.

De største utfordringene for frivillig sektor er:

· Vanskelig å rekruttere aktive – spesielt til styreverv. Stadig flere vil ha en form for godtgjøring/kompensasjon for å bruke så mye tid, eller betale for tjenestene framfor dugnad.

· Økende byråkrati. Antall ansatte som deler ut penger og kontrollerer frivilligheten har økt betydelig. Mens antall frivillige er redusert.

· Økonomi. Det er stadig blitt vanskeligere å skaffe penger til aktivitetene, fordi det ikke lenger gis faste tilskudd, og det må søkes prosjektmidler fra et stort antall ulike instanser, med ulike målsettinger og prioriteringer. Det kreves ganske stor «søkerkompetanse» så da må organisasjonene tilsette flere for å gjøre dette.

· Uforutsigbar drift. Søknadsfristene er gjerne om høsten/tidlig vinter, og svarene får vi ofte ikke før langt ut på våren for årets aktivitet, bl.a. på grunn av statsbudsjettet og sein oppfølging i departementene.

· Vi mangler lokaler til å være i. Både kommuner og fylkeskommuner har vedtatt en rekke ganger at lokaler som er offentlig finansiert skal stilles til disposisjon, men det har ikke vært vilje til å følge opp disse vedtakene.

Skal vi komme videre må kommunen spille en mer sentral rolle. De må først og fremst tenke frivillig sektor som en del av utviklingen av kommunen, de må avklare arbeidsdelingen mellom kommunen og de frivillige – og de må nok etter hvert innse at den tiden er forbi da det var gratis å overføre en oppgave til en frivillig organisasjon.

Kommunen må selv bruke egne midler til søknadsbaserte, transparente ordninger som kan supplere offentlige tjenester. Kommunen må gjerne se til andre kommuner som har kommet lenger i dette arbeidet. Er det en ide at Bodø prøver å bli en pilot-samarbeidskommune med fylkeskommunen?

Jeg skulle ønske at frivillighet blir en valgkampsak. For innsatsen fra frivillige betyr mye for bosetting, oppvekstsvilkår, eldreomsorg og kultur. Det vil rammer hele samfunnet om vi mister ildsjelene og de gode og varierte tilbudene vi har bygget opp i Bodø. Jeg håper at politikerne slutter å klappes oss så mye på skuldrene, men finner konkrete løsninger på veien videre.