Dette er en av de mest umiddelbare effektene av krigen i Ukraina. Flere land har gjort seg totalt avhengige av russisk gass, og tyr nå til desperate virkemidler for å fri seg fra den avhengigheten.

"Ved Mellach kullkraftverk sør i Østerrike har spindelvev overtatt maskinene, mens blomster og vekster har tatt over den enorme tomta der man en gang lagret kull".

Slik åpner francew24.com sin reportasje fra Østerrikes siste kullkraftverk, som ble lagt ned i 2020. Nå vil regjeringen klargjøre verket for ny produksjon, skulle det bli nødvendig.

Og østerrikerne er ikke alene. Tyskland, Italia og Romania er blant de land som også har annonsert at de vil øke bruken av kull framover, for å motvirke avhengigheten av russisk gass.

At Tyskland vurdere å gjenåpne kullkraftverk er ekstra oppsiktsvekkende; Tyskland har ledet an i EUs overgang til fornybar energi

"Energiewende " er ordet tyskerne bruker der vi snakker om det grønne skiftet; en energisnu.

Det er på mange måter et mer presist ord, for ekstremt mye av verdens CO2-utslipp kommer nettopp fra produksjon og bruk av energi, og der er kull enn versting.

Tyskland hadde derfor lovet å fase ut all kullbruk innen 2030. Nå er den tidsfristen flyttet til 2035. Energisnuen er snudd på hodet igjen.

De mest forurensende formene for kull slipper ut dobbelt så mye CO2 som brenning av gass. Det skaper ekstra problemer for Tyskland som også har stoppet sin kullimport fra Russland.

Dermed må de bruke sitt eget kull, det blir utvunnet øst i landet og er nettopp av den mest forurensende sorten.

At Tyskland også har vedtatt å avvikle sin atomkraft gjør ikke akkurat problemet mindre.

Det skjedde etter atomulykken i Fukushima i 2011, og atomkraftens andel av samlet, tysk energiforbruk er mer enn halvert siden da.

Og tross krigen i Ukraina har Tyskland så langt holdt fast ved at landets siste atomkraftverk skal stenges i løpet av dette året.

I stedet for å videreføre den utslippsfri atomkraften noen år til, velger altså tyskerne heller å øke bruken av utslippsverstingen kull.

Det har fått mange til å stille spørsmål ved hvor forpliktet tyske politikere egentlig føler seg overfor sitt energiwende.

At Tyskland har vært nølende i sin støtte til Ukraina har også fått enkelte til å spekulere i at de heller vil satse på å få til en rask gjenåpning av den russiske gassimporten.

Selv om Tysklands grønne skifte treffes ekstra hardt av det som nå skjer, går skiftet tregt i andre europeiske land også.

Så tregt at EU-kommisjonen allerede før invasjonen i Ukraina gikk til det oppsiktsvekkende skritt å klassifisere gass som grønn energi.

Det var på mange måter en innrømmelse av at utvikling av fossilfri energi går for sakte, og at gass da er å foretrekke foran mer utslippstunge energikilder som olje og kull.

Dette er langt på vei i tråd med premissene for dagens norske olje- og gasspolitikk, en politikk som ikke akkurat er blitt svekket av den russisk gasskrisen.

I en fersk rapport hyller da også Det internasjonale energibyrået (IEA) Norge for å ha bidratt til å stabilisere oljemarkedene ved å øke olje- og gassproduksjonen etter Russlands invasjon av Ukraina.

Det betyr ikke at denne politikken er bærekraftig på sikt, men hendelsene de siste månedene viser hvor utsatt det grønne skiftet er. Putin er selvfølgelig også helt klar over det, og gjør alt han kan for å presse fram innrømmelser.

Han satser på at vi er villige til å ofre Ukraina for å redde verden.

Problemet er at hvis vi aksepterer Putins premiss kommer vi til å tape begge deler.

Ny avhengighet av russisk gass vil nemlig gjøre overgangen til fossilfri energi enda vanskeligere og langtrukken.

I stedet burde Europa bruke den mulighet fraværet av russisk gass gir oss til å gi det grønne skiftet enda større fart.

Det vil være krevende og antakelig bety svært høye energipriser i lang tid framover. Men er det én gang vi bør tåle det, er det mens det pågår en krig om Europas framtid. En krig Vesten ikke har råd til å tape.

Å ta i bruk kull igjen er i hvert fall ikke veien å gå, men alternativet synes å kreve modigere politikere enn de vi har i dag.