Strømmen i Norge har vært betraktet som et fellesgode, ja fortsatt er det noen som tror på denne fortellingen. Men faktum er at strømmen er blitt en markedsstyrt handelsvare. Begrepet gode for fellesskapet er erstattet med maksimalisering av fortjenesten. Om tilbudssiden i hovedsak er offentlig eid har ingen betydning. Det er fortjeneste som er styrende for butikken.

Når statsministeren blir konfrontert med dagens begredelige situasjon i strømmarkedet (bra for han at det ikke er valg i morgen) er svaret at situasjonen er utfordrende, men at utenlandskablene har tjent oss godt. Det er delvis rett, men tjener de oss godt i dag?

Utenlandskabler har Norge hatt siden 1960, hovedsakelig med Sverige, men også med Russland, Finland og etter hvert også Danmark, Tyskland, Nederland og nylig også England. Antall kabler har økt bla som konsekvens av teknologisk utvikling som muliggjorde transport av strøm over lengre strekninger. Teknologisk mulig er ikke alltid fornuftig. Det er dagens situasjon i strømmarkedet et grelt eksempel på.

Når de første utenlandskablene var fornuftige var det fordi produksjonssystemene i f.eks. Sverige og Norge kompletterte hverandre. Vårt vannbaserte og relativt lett regulerbare system passet godt sammen med det svenske systemet som hadde et stort innslag av varmebaserte anlegg. Når vanntilgangen i Norge var rikelig kunne vi eksportere strøm til Sverige, som reduserte produksjonen i sine varmekraftverk.

Et varmekraftverk har relativt små kapitalkostnader sammenlignet med et vannkraftverk, men desto større driftskostnader i sammenligningen. Sverige fikk billig overskuddskraft fra oss, mens vi kunne øke primærleveransene/garantileveransene fra vårt vannbaserte system. Vi fikk en billig sikkerhet i tørrår. En vinn vinn situasjon.

Kraftutvekslingen var basert på langsiktige bilaterale avtaler mellom landene og for Norge var det Statkraft A/S som systemansvarlig som administrerte dette.

Kablene mot Danmark f.eks. var/er basert på samme resonnement og bilaterale avtaler mellom to land med ulikt produksjonsapparat. Vinn vinn.

Bilaterale avtaler ble etter hvert erstattet med marked med stadig større innslag av ustabil kraft i form av vind og sol og tilsvarende ustabilt tilbud. Særlig er dette tilfelle når det gjelder Tyskland, men også Danmark og etter hvert også Sverige. I stedet for avtalte priser blir kraftprisene bestemt på timebasis i markedet – som har nådd utålelig nivå denne høsten.

85–90 % av norsk elproduksjon brukes innenlands. Er det fornuftig at for å kunne eksportere 10-15% av vår produksjon så skal den innenlandske bruken prises til europeisk markedspris bestemt av forhold som bla tysk energipolitikk og forholdet mellom Putin og Merkel?

Det ideelle markedet funger alltid bra. Det dysfunksjonelle gjør det ikke. Når Norge la alle «energieggene» i det noen trodde var det ideelle, forberedte man en framtidig katastrofe. Den er nå et faktum!

Derfor er det forståelig at statsministeren svarer at kraftkablene har tjent oss godt, men unnlater å svare på om det vil fortsette slik.

Hans Holdahl