Kirkemøtet, kirkens storting, er nylig over. En rekke tema som er viktig for kirkens fremtid ble tatt opp. Det er vel ikke mange lesere som har fått med seg at møtet er holdt. Men noen så kanskje festgudstjenesten fra Nidarosdomen 11. oktober på tv.

Mange i Nordland har opplevd å møte harde hjerter i kirken. De har blitt fordømt for sin levemåte. Det kan være en av grunnene til at kirken også i nord har de siste tiårene har mistet både innflytelse og livssynsmonopolet. De fleste klarer seg bra uten kirken. Den angår dem ikke!

Nordlendinger er på mange måter myndiggjorte menneske som ikke finner i hva som helst. Men de er tradisjonsbundet og vil også fremtiden trenge en forankring. All uroen i det offentlige gjør noe med oss. Vi blir usikre og søker etter et fast holdepunkt, en forankring. Kirken kan også i fremtiden være er fast holdepunkt!. Menmange er er glad i kirken. For det er nesten 70 % på landsbasis som av ulike grunner fremdeles er medlemmer selv om mange av medlemmer ikke tror på Gud.

Den religiøse tilhørighet og aktivitet er mer «seiglivet» enn statistikken over antall kirkebesøkende viser. For kirken er noe langt mer enn halvtomme kirker søndag formiddag. I vår nordligste landsdel står folkekirken sterkt. Og religionen vil fortsatt blomstre, men det er ofte en tro uten tilhørighet. Den er som mange andre livsområder blitt privatisert og leves ikke ut i et fellesskap. For våre forfedre var nettopp det å komme sammen viktig. Det er det ikke for oss. Vi har oss selv og hjemmekosen.

Mange her tenker ikke så mye på tro og den rette lære til daglig, men ønsker av ulike grunner å opprettholde sitt medlemskap i Den norske kirke. Når noen spør om hvorfor vi ikke melder oss ut av Den norske kirke vet vi ikke helt hva vi skal svare. Det kan i denne forbindelse være interessant å merke seg at Jesus ikke krevde noen bekjennelse av folk som møtte ham da han dro rundt og forkynte et nytt og radikalt budskap. De møtte ham, og noe skjedde. De ble begeistret og fulgte ham. Det var ikke tung teologi, dogmatiske tema som treenighetslæren eller forsoningslæren som trakk dem, men personen Jesus.

Jeg er redd for at vi i fremtiden vil få en kirke primært for de «rettroende» og spesielt interesserte. Det skulle være unødvendig å nevne det- folkekirken må ikke bli en kirke der alle tenker lik. Og det må ikke bli en kirke for de spesielt interesserte.

Det viktigste for folkekirken i nord er at den lokale menigheten får gode arbeidsvilkår. Menighetsarbeid i lokalmiljøet er selve bærebjelken, men detmå tenkes nytt og utradisjonelt om kirkens arbeid, hva det vil si å være kirke i Sør Hålogaland.

Menighetsrådene må stå fritt i sitt arbeid. Og de behøver ikke ha lik profil i Sortland, Fauske og Sandnessjøen. For det er viktig å lytte til medlemmene lokalt. Menighetene behøver ikke å gjøre alt på samme måte. Men de må ha tapt sitt hjerte til evangeliet. Har de det, vil menighetslivet være preget av mangfold og engasjere ikke bare enkelte medlemmer, men mange i lokalmiljøet.

Fellesskapet skapes ikke av enighet eller sterke felles meninger, men av Kristus. Vi har en som er med oss kan tolerere mangfold og spenninger.For Det bør gjentas til det kjedsommelige at det heter menighet, ikke ENIGhet.
eller MENINGhet.

Siste søndag i oktober er det bots -og bededag. Trenger vi en slik dag? Og hva er så dagens særpreg? Er det mulig at vi i et pluralistisk og flerkulturelt samfunn kan ha noe som samler oss en slik dag? Bot har med synd med å gjøre. Med rette kan vi spørre om hvilke synder det skal gjøres bot for? For mange er det unaturlig å be om tilgivelse for at vi ikke tar Gud alvor. Men noen finner det fremdeles relevant å be til Gud. Og det kan da ikke skade noen at det bes for dem som har ansvar i samfunnet.

Det norsk samfunn bygger på en grunnleggende respekt for det enkelte menneske og dets frihet.. Med frihet mener vi blant annet personlig frihet, ytringsfrihet, friheten til å tenke og tro - altså frihet til å være forskjellig. Skal vi lykkes i dette, trenger vi enkonstruktiv debatt med en åpen kommunikasjon hvor alle stemmer blir hørt og hvor det er et ønske fra alle parter om å finne frem til en gjensidig forståelse.

Kirkens preses, biskop Olav Fykse Tveit tok i sin preken ved festgudstjenesten i Nidarosdomen opp forsoningens betydning. Bots – og bedag kan være en dag for forsoning.

Forsoning står sentralt både i islam, jødedom og kristendom. Kanskje kan nettopp forsoning være det sentrale denne dagen? For vi trenger noe som samler oss. Det norske samfunn som internasjonale fellesskap bygger på gjensidig respekt, menneskerettigheter og menneskeverd. Gjennom forsoningsgudstjenester kunne vi legge fra oss hat og bitterhet og møte hverandre med et åpent sinn. Ja, vi kunne besøke hverandre denne dagen, muslimer i Bodø kunne gå i domkirken og oppleve at det er mer som samler enn skiller. Og vi som lever i samme land ville få en anledning til å snakke med hverandre istedenfor å snakke om hverandre. For der mennesker møtes til forsoning kan det skje noe positivt. Da klarer vi å leve med hverandre om vi er sør- øst eller nordlendinger. Kan kirken bidra til forsoning, kan vi klare å leve med spenninger og uenighet i vårt land. Og vi vil fortsatt ha en levende folkekirken i Sør Hålogaland bispedømme.