Gå til sidens hovedinnhold

Fortsatt kampvillig, etter 125 år

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg er med å lede en kampvillig veteran: Det eldste og tyngste fagforbundet i forsvarssektoren. Et forbund som tok kampen for underoffiserenes kår i 1896. Et forbund som fortsatt tar kampen for alle militært ansattes rettigheter – og for et sterkt nasjonalt forsvar. Fordi fortsatt kamp er nødvendig. For medlemmene, for Forsvaret, for Norge.

Den norske landsunderofficersforening var navnet de tok, pionérene som satte navnet sitt under stiftelsesdokumentet, 7. februar 1896. De startet et forbund for underoffiserene, det laveste sjikt befal i Hæren – fordi det var nødvendig for å fremme standens kår, og kjempe for rettigheter som ikke fantes.

Norges offisers- og spesialistforbund var navnet vi valgte, da vi for femte gang endret det, på landsmøtet i 2018. Vi var blitt et forbund for alt befal; nå ble vi organisasjonen for alle militært tilsatte i forsvarssektoren.

Kamp, for hva?

Arbeidstakere i mange yrkesgrupper tok til å organisere seg mot slutten av 1800-tallet. Også underoffiserer var inspirert av thranitter-bevegelsen, men var ingen radikal gruppe. Det lå ikke i kortene at de skulle starte fagforeninger. De første underoffisersforeningene som ble dannet fra 1840-tallet var da også mest sosiale møteplasser.

Dette endret seg i 1896: Det ble erkjent at kamp måtte til for å vinne fram med kravene. De valgte derfor å gå i striden. Ikke med faner og flagg, mer med anmodninger og petisjoner. Selv det var drøy kost for de høyere offiserer og departementet – som i stor grad var styrt av høyere offiserer! Som var nettopp dem underoffiserene sto overfor.

Som forbundsleder 125 år senere slår det meg hvor mange saker vi fortsatt har på vår agenda, som også var høyest prioritert av våre forgjengere. Utdanning og avansement; lønn og pensjon.

Kamp, for hvem?

For ei uke siden offentliggjorde vi resultatet av vår ferske ungdomsundersøkelse. Et flertall vil gjerne se på en lang karriere i Forsvaret, men de færreste ser likevel for seg å bli lenge. Hvorfor? Fordi vilkårene er for dårlige. Inklusive den samlede økonomiske kompensasjon.

I 1994, og igjen ti år senere, måtte Norges Offisersforbund ta en beinhard kamp nettopp om plikter og rettigheter. I 1994 måtte vi å påføre Brundtland-regjeringa et nødvendig nederlag da den ville fjerne retten til yrkestilsetting. I 2005 måtte vi stevne staten etter at Bondevik-regjeringa fjernet stillingsvernet. Etter stortingsvalg og regjeringsskifte ordnet det seg: Et enstemmig storting gjorde helomvending. Det hadde ikke skjedd uten fagforeningskamp.

I etterkrigstida var det i flere perioder alvorlig befalsmangel. For få ble rekruttert, for mange sluttet – for tidlig. Det samme skjer nå, og det samme vil skje i åra som kommer. Derfor er vår kamp for våre medlemmer, og alt annet militært personell, også av gjørende betydning for Forsvaret. Og Forsvaret er og blir avgjørende for det norske samfunnet.

Kamp, mot hvem?

Som fagforbund retter vi vår kamp primært opp mot nasjonale myndigheter; mot regjering og departement, storting og fagkomité. I forbundets første tiår ble kampen like mye ført mot de høyere offiserer. I dag favner vi selv hele spennvidden, fra grenaderer til generaler.

Underoffiserene nøt liten respekt blant mange høyere offiserer; desto høyere anseelse blant folk flest, og særlig på bygdene, der de fleste kom fra og tjenestegjorde. Sånn er det ikke nå. Selvsagt må vi ta fighter med høyere offiserer i sjefsstillinger lokalt, og byråkratstillinger sentralt. I høyst høviske former.

NOF er i LO sammenheng et relativt lite forbund, men vi har satt oss i respekt. I 2021 markerer vi et dobbeltjubileum: I 1961 sluttet NOF seg til Statstjenestemannskartellet (dagens LO Stat), og gikk inn i LO. NOF er vedtektsfestet partipolitisk uavhengig, og samarbeider og samtaler med alle som vil høre vårt syn og støtter våre saker.

Fagforeningsarbeid, og i vårt tilfelle også forsvarspolitikk, handler om å få gjennomslag. Det har vi klart, på mange områder og i en rekke enkeltsaker – med støtte fra ulikt hold – gjennom 125 år. Vi har fortsatt mye å kjempe for. Vi har ennå ikke et tilstrekkelig troverdig nasjonalt forsvar. Vi trenger fremdeles flere stridsvogner, flere fartøy og flere helikopter, for å nevne noe. Det vil vi heller ikke få, uten solid forsvarsvilje i folket og bedre vilkår for vårt militære personell. Det er de ansatte som må sikre vår forsvarsevne.

Fagbevegelsen er en folkebevegelse. Det norske forsvaret har alltid vært et folkeforsvar. NOF er en del av fagbevegelsen og av Forsvaret. Og har gjennom våre medlemmer og tillitsvalgte hatt et solid rotfeste i folket – i 125 år.

Kommentarer til denne saken